Du skal være fra Stavanger og kunne sangene om fillebyen og komle med dott for virkelig å forstå kreftene som settes i gang når Pål Mangor Kvammen entrer scenen i Stavangeren. En lett aldrende mann, slett ingen stor sanger, synger og synger viser med nyskrevet tekst til kjente melodier. Han forteller lange anekdoter fra barndommen, for eksempel campingferie i Sverige, og drar blaute vitser fra farfars tid. Harselerer varmt og koselig med de som kommer fra Sandnes, Jæren og Kvernevik. Og med NAV, telefonselgere, flyplasskontroll, trafikken, rikdommen og Torjå før og nå. Det vanlige. Han får publikum til å synge med på falleri, fallera. Og folk koser seg og ler seg nesten skakke. Er ikke det bare herlig da?
Joda. Den særegne, stavangerske humorsjangeren som har vokst fram fra Løgnaslaget og Stavanger Revyteater er blitt en viktig del av det stavangerske DNA, og her har Pål Mangor Kvammen i nesten 30 år vært en av de mest sentrale. Både billettsalg og responsen blant publikum viser at dette er noe publikum virkelig setter pris på: særegne rollefigurer, løgne ordspill og lokal harselas.
Men selv i denne litt gammelmodige sjangeren er det mulig å by på noe overraskende, noe med brodd, noen nye tanker og poenger. Uten at det går på bekostning av det velkjente som publikum kommer for å le av. Det greier ikke Pål Mangor Kvammen i sitt fjerde enmannsshow. Han har ikke vært ambisiøs nok, men har heller valgt minste motstands vei og satset på det kjente og sikre – og koselige.
Men det er ikke fornyelse så lage tekster til aktuelle låter som "Gagnam style" og Gabrielles "Ring meg", når temaene er de samme gamle: flyplasskontroll og telefonselgere. Harseleringen med "50 shades of Grey"-fenomenet til Ian Dury-låten "Hit me with your rhythm stick" er et av de stiligste musikknumrene. Men du trenger ikke være profesjonell komiker for å komme på den koblingen.
Altfor ofte blir tekstene for selvfølgelige, som en oppsummering av det vi alle har snakket om i lunsjen for eksempel når det gjelder rikdommen i byen, utleiepolitikken og torget før og nå. En komiker bør ha noen innfallsvinkler på sakene vi ikke har hørt og tenkt selv fra før.
Et nummer som har tilløp til å bli virkelig bra i så måte, er den elegante konspirasjonsteorien om at trafikkaoset i Stavanger er nøye planlagt for at vi skal føle at vi bor i en storby. Men også her mangler den siste, lille snerten. Kvammen våger ikke å ta den helt ut, og tar i stedet piffen fra nummeret med en intetsigende sang om buss for tog og andre snodige trafikkfenomener.
Kvammen maskerer seg sneddent om til en av sine kjente rollefigurer på scenen mens han synger en trall. En boblejakke til Kurt Kevin, skjerf, sleik og blazer til Preben jr. Han har et fantastisk grep om kroppsspråk og sosiolekter, og tekster som passer til. Dermed er høydepunktene i showet de gamle, velkjente rollefigurene, de to nevnte og Tom Collins og herlige Heorg Gøyland.. Her er Kvammen virkelig i sitt ess, selv om vi nok har hørt et par av Preben jr.-vitsene før.
Et paradoks som bare understreker at det er innslagene mellom disse som trenger oppussing og mer snert, og at det går an å gi folk det de vil ha og noe nytt på en gang. Å undervurdere publikum svarer seg sjelden i lengden.