Rainer Maria Rilke skrev en gang til en ung poet at man skal ha tålmodighet med alt det uløste i sitt hjerte. Man skal forsøke å elske spørsmålene i seg selv . Ved å leve i alt, leve ut alt, gjennom å bli venn med spørsmålene, kan man en dag gradvis leve seg inn i selve svaret.
Forestillingens tematikk belyser sentrale problemer i vår tid, som forholdet mellom virkelighet og fantasi, identitet og autentisitet, kjønn og seksualitet. Scenografien er utsøkt. En krakk, to enkle vinkelvegger med sjalusier tas i bruk som flater for projiserte filmsnutter, samtidig som de kan skjule eller framheve det som er bakenfor. Settet blir den store rammen for handlingen: skiftende fasader som skjuler et indre liv. Koreografien er flytende og sømløs, nydelig oppbygd med vekslende sekvenser av begjærlige møter, matroser têt-à-têt, kropper som er nær kollaps, armer som kretser i vide sirkler på let etter noe, hva som helst.
En av danserne er tildelt en forkledning: en grønn maske med et harmløst uttrykk. Masken er en rekvisitt som beskytter den som er bak og kamuflerer hans sanne identitet med en påtatt persona. Masken er et mysterium som skjuler et indre liv, et uttrykksfullt og avslørende fjes, en psyke som ikke lar seg sminkes bort. Eller kanskje er det omvendt: at det er masken som er bildet på vår sanne natur – det at vi skjuler oss for hverandre. I karnevalet er masken en rekvisitt som tillater bæreren å slippe kjødets lyster løs, uten at handlingene kan knyttes til hans person. Den som bærer masken kan ikke holdes moralsk ansvarlig for sine handlinger. Etter festen er over, kan han trygt komme tilbake til normalitetens disiplinerte rammer, uten å måtte betale for sine transgresjoner.
Mennesket drømmer og fantaserer, legger strategier for livet, lever som om. Kanskje mer enn noensinne før. Vi lever ut denne fiksjonen daglig, maskerer våre sårbare jeg og lager målsettinger om ting vi må gjøre før vi skal dø. Det blir det skuffelse av. For går det an å bli alt du hadde planlagt? Hvilken plan skal redde deg om alt går til helvete?
Øyen er vel så befaren med teateroppsetninger som med dans, noe som viser igjen. Et interessant grep i «Fiction» er bruken av narrativ tekst. Det virker, delvis, som i den rørende monologen til «klovnen» Shlomi Ruimi, hvor han trollbinder salen med sine anekdoter fra en dragqueens liv og sminkebord. «Når du slutter å tro på kjærligheten, da er du blitt voksen», sier han og jeg tror ham, på tross av meg selv . Han blottlegger seg når han forteller om masken som gjemmested. Åpningsmonologen er av et annet kaliber: den slår fast at hver beslutning du tar, har en million tråder knyttet til seg. Hvert valg har en konsekvens, men man får bare én sjanse til å prøve det ut. Hvert valg man tar kan ødelegge livet. Det er kanskje ment som en dypsindighet, men framstår som et noe overdimensjonert statement. Ikke alle valg er like kompliserte, med uante potensialer. Men noen valg forfølger oss, og innhenter oss i den siste timen. I ett tilfelle her gjelder det en første sigarett, og en begynnelse på en slutt som starter med et uventet host.
Som helhet, har Øyen ikke klart å integrere form og innhold. Jeg er rett og slett ikke overbevist om hva ordene tilfører det danseriske. I uttrykket , har det fortellende noe for seg. Jeg liker å høre dansernes stemmer, de som ellers er så hardt arbeidende, men stilt pustende på scenen. Stemmen er jo også en del av kroppen. Men dersom replikker skal kunne forankre eller kontekstualisere det visuelle, må de være av en like høy kvalitet som det danseriske – og den er utmerket. Livet og døden er ikke barnemat.
Kanskje hadde han rett, Bertrand Besigye, da han skrev som ung poet, at «du dør så langsomt at du tror du lever». «Fiction» har sitt fundament i en lignende melankoli. Det er modig underholdning: en sammensatt skisse over døden, som hvilende forbannelse og uunngåelig sannhet. Vi fortrenger den i våre liv, men hva ville det gjøre med oss å gå den i møte? Kan erkjennelsen av døden gjøre oss ærligere, mer ekte?