Selv om den bitende harselasen med det koselige, søte og vellykkede livet på Facebook og de hjernedøde bloggene om dagens outfit er både sann og treffende, er dette den svakeste delen av "Jakten på kjærligheten". Rett og slett fordi dette er harselert såpass mye med før at poengene virket litt selvfølgelige. Dette tar hun kraftig igjen når new age-bevegelsen, dagens syn på feminisme, islam og Oslo vest får sitt. Det er i hovedsak kvinner og kvinneliv som er offer for de bitende observasjoner og kommentarer, og ikke en eneste kan kalles urettferdig. Tankevekkende.
Før gispet vi henført, men litt skrekkslagne av Anne-Kat. Hærlands frekkasharselering med kjendiser som Jan Thomas, Vendela Kirsebom og Petter Stordalen. Også denne gangen kommer hun med drøye, personlige angrep på navngitte kjentfolk som, i tillegg til å være både sanne og morsomme, også er litt slemme. Men ærlig er det jo.
Det mest imponerende er at Ann-Kat. Hærland flere ganger tør å være helt alvorlig, ikke mange komikere tør det. Etter å ha fått latteren til å boble, viser hun oss kontrastene mellom fattig og rikt, fritt og ufritt. Viser oss akkurat hvor overfladiske vi er. For så å få latteren til å bølge igjen.
Ofte etterlyses mer politisk og religiøs humor. Men det Anne-Kat. Hærland gjør, å kalle en spade for en spade og samtidig la oss se oss selv i narrespeilet som de selvtilfredse og tankeløse overflatedyrkerne vi er, er minst like viktig.