«Leave. Two. House» er en poetisk nærstudie av en dynamisk og sanselig, men vanskelig kvinnerelasjon som utspilles på grensen til virkeligheten.
Vi dras inn i en åpen scenografi, men befinner oss likevel i et lukket rom. De to kvinnene som bærer handlingen der, framstår med likheter og særtrekk. En er lav og mørk, en lys og høy. Begge har intrikat flettet hår og syrinfargede silkebluser på seg, men buksene har forskjellig snitt og farge. Fra magen og opp ser de ut som en slags renessanseduo. Kulissene — en vegg med orientalsk teppe, paisley-forheng, to tunge tredører og ornamenterte paneler - og musikken forsterker inntrykket av en svunnet tid, av minner og mareritt, av hendelser i baklengsmodus.
To jentekvinner leker sammen et sted, i en skog, omgitt av kråker og krakker. De utforsker rommene i det huset som er jeg-du-relasjonen. De tar av seg blusene, men beholder buksene på. De er bare, som i ærlige og uten noe å skjule, avkledde som i tydelige. Koreografien er kraftfull: det fysiske språket balanserer på en knivsegg mellom snirklende samspill, synkroniserte partier og ekspressive soli. De to lekende inngår i nære og kjælende øyeblikk, som brytes opp av abrupte frasprang, og en klimaktisk scene hvor den lyse legger seg ”død” på et provisorisk alter.
Renessansemotivet gjeninntrer via Purcells hjerteskjærende arie, ’When I am laid in earth’, hvor ulykkelig kjærlighet finner sitt dødelige endelikt: Ta min hånd, mørkets skygge svaler meg/ la meg hvile mer på din barm/jeg ville ligget der mer, men døden tar meg / når jeg så legges i jorden, måtte mine feil ikke volde bekymringer i ditt bryst / husk meg, husk meg, men akk! glem min skjebne.
Det er noe hysterisk over den mørkes uforutsigbarhet, som om den uregjerlige kroppen kanaliserer sjelelig smerte. Hun framstår som dyster, plaget, utilregnelig eller spaltet. Hun rydder og roter. Hennes handlinger veksler mellom kjærtegn og vold. «Leave. Two. House» blir til Tuppen og Lillemors klaustrofobiske folie a deux . En stund legger hun hodet nytende inntil den andres hals og snuser inn hennes lukt, i en annen tar hun kvelertak rundt den selvsamme strupen med én hånd. I en makaber scene, som minner om barns primitive sadistiske uttrykk for søskensjalusi, tar hun én kråke i hver hånd og bruker den enes nebb som stikkvåpen på den andres kropp. Dikteren Ted Hughes skrev at kråken spikrer himmelen og jorden sammen. Kråken i luften ser alt, men er knyttet til lavereliggende elementer, gjennom dens omgang med åtsel og avfall. Her varsler kråkene om dødens nærhet ( memento mori ), samtidig som de er vitne til den dårskap som spilles ut via sjel og kropp.
Selv det menneskelige blir kråkete, i det de to på scenen vagler seg tett sammen, side om side, med svett hud, krum rygg og bøyd hode. Denne intense nærheten, som utvikler seg underveis, vekker motreaksjoner som løsrivelse og avsky. Der ligger et faremoment og ulmer i det merkelige innenfor-utenfor-huset, som nøres av de store følelsenes gnister: kjærlighet og begjær, misunnelse og hat. Hva er prisen for å tåle den andre, og brytes med den andres krefter? Skal man ofre livet for å være med den andre, eller dra fra den andre for å leve? Kråkedronningen har krevd sitt offer.