Det kan de takke Hege Schøyen for, Norges kanskje dyktigste komedienne. Jo, ordet ”komedienne” er gammeldags, og det passer godt. For hennes rolle i ”Nattens umusikalske dronning” er like gammeldags som selve stykket. Dette er ren salongkomikk av den gamle sorten: En solid dose fysisk humor i mimikk og gange, og to doser verbal moro trygt plassert i farsens velprøvde oppskrift av dobbelkommunikasjon og misforståelser.
Det betyr at selve historien om den tonedøve sangerinnen på ingen måte er oppsiktsvekkende, overraskende, gripende eller spesielt elegant. Tvert imot, her går det rett fram uten et eneste påfunn som bryter med sjangerens krav og publikums forventninger. Grepet med at sangerinnens pianist forteller hennes historie 20 år etter hennes død, er helt greit, men ikke mer. Faktisk blir de monologe transportetappene ganske så kjedelige innimellom, og det blir tydeligere og tydeligere at ”Nattens umusikalske dronning” egentlig burde vært en timelang enakter, ikke et helaftens teater.
Så hvorfor funker det, for det gjør det til tross for alle innvendingene? Fordi Jan Martin Johnsen klarer å holde oss litt interessert mens han deler ut minner i rutinert etterpåklokskap. Men aller mest fordi Hege Schøyen har et bortimot genialt komisk talent i grenselandet inn mot Wenche Foss.
Og mer enn det: I rollen som sangerinnen (som faktisk har levd og var en amerikansk forgjenger til vår egen Olga Marie ”Solo-reklamen” Mikalsen, husker henne?) får hun også briljere musikalsk, så paradoksalt det enn kan høres ut. Den rike, gamle damen traff jo ikke en tone og hadde overhodet ikke rytmesans – likevel fylte hun konsertlokaler med sine konserter der hun tolket klassiske arier på sin helt særegne måte, som det sies på høflig. Nettopp det er krevende, og Schøyen er imponerende presis i sin konsekvente utakt og uhyre treffsikker i sin framføring av falske toner.
Forestillingen rundes av når sangerinnens liv ender, og får selvsagt en forutsigbar og grenseløst sentimental avslutningsmoral. Greit nok, men det er ikke det som vipper terningen fra treeren stykket fortjener, til en feig firer. Den skyldes utelukkende Hege Schøyen.