De minst kravstore blant Mods-fansen vil uansett kose seg fordi «Eg e så forelska», «Gje meg litt merr» og «Me to går alltid aleina» før eller siden dukker opp i forestillingen. Men har du forventninger om en handling som henger på greip, er det grunn til å bli skuffet.
Det er kjempesynd. For det begynner jo ganske løfterikt i 1. akt der helten Christer, kjæreste med Linda, roter til livet sitt riktig ettertrykkelig. Den moralske testen som serveres, er slik: Er hovedpersonen forutbestemt til å bli en taper som sin far, alkoholikeren, eller kan han bli til noe skikkelig i livet?
Resten av 1. akt går med til å forvandle Christer til en drittsekk, en 80-tallsjapp som fjerner seg helt fra vennene og kjæresten på Storhaug og lar seg lede av svindleren Rune (bra spilt av Ole Alexander Mæland!). Mange av scenene her er godt laget, for eksempel en skjebnesvanger kjøretur nattestid, utmerket formidlet ved hjelp av videoprojeksjon på bakveggen.
Men Kvammen og Sægrov kan knapt ha lært noe fra film— eller teaterdramaturgi – eller Londons musikaler – hvis de ikke nå skjønner at publikum snart lurer på om det finnes personlighet i Christer til å løfte ham opp igjen av gjørma?
Men før jeg vrir kniven rundt i manusforfatterne, la meg rose det som er bra. Dansen er morsomt koreografert av Valentina Reyes og godt framført av skuespillere og dansere, ikke minst i starten der lærer og elever utfolder seg.
Sketsjlignende opptrinn som bygger opp om flere av sangene, er ofte lattervekkende, aller best når Hege Alsaker og Arthur Berning krangleflørter rundt låta "Gje meg litt merr". Den sitter som den skal, med replikker, timing, sang og kroppsspråk. Her er revymakernes fingeravtrykk stadig synlig. Det er dette de kan best: Skape komikk i de korte avsnitt slik at vi ler. Bra.
Musikken er upåklagelig framført av et knippe musikere, men lyden er så høy at man ofte sliter med å høre teksten. Dermed ender sangerne ofte med å presse stemmene slik at klangen blir spiss, skarp og slitsom å lytte til. Det er en lise med de få balladepregede låtene som bringer inn mykere følelser.
2. akt starter med en skikkelig overraskelse i handlingen, et helt nødvendig vendepunkt med tanke på omskapingen av den falne helten som enhver film, skuespill eller musikal ville sørget for.
Men akk, har ikke Kvammen og Sægrov hørt om regelen «don't tell it, but show it»? Det er som de knipser med fingeren og vips, der kommer Christer inn på scenen og forteller at han har gjort det rette valget. Hallo – skulle vi ikke få se ham kjenne på kvalene? Burde vi ikke føle med ham i hans anger? Fortjener vi ikke å høre ham gjøre opp for seg, så vi faktisk tror på at han er noe å samle på for heltinnen?
Her faller revymakerne fullstendig gjennom fordi de ikke begriper at en musikalhandling krever mer enn en kjede med sketsjer rundt et knippe med sanger. Neste gang: Finn noen som kan faget.