"Seriøst" er en cocktail av absurditeter, mimikk, slapstick, animasjon, videosnutter og eksperimentell humor, med en molotovisk utgang. Formen har du bare sett én gang tidligere, da Hoel og Eriksen lages "Smilemann" i fjor. For å foregripe begivenhetene: "Seriøst" er løye. Et stykke sjukt, merkelig, imponerende stykke humor fra to skrudde og skarpe hjerner.
"Seriøst" er genuint humoristisk nybrottsarbeid, del II. Hoel og Eriksen virker å ha en sunn vegring mot å repetere det andre har gjort før dem. Åpningsnyhetene med punchlines er unntaket. De var forresten morsomme, de også.
De to streiteste partiene i showet er to stand up-nummer, som ikke er så streite likevel. Hoels fortelling om far ledsages av glimrende animasjon og avsluttes brått og helt uventa. Eriksens filosofiske brillefigur, som denne gangen snakker om begrepet "seriøst" til brøllatter, kuttes like brått. Overgangene mellom sketsjene har et monty pythonsk preg over seg. Hvordan de kommer seg fra A til B og videre til C er ekstremt godt løst. De herjer med logikken vi venter oss, de bryter med formen, og de hopper fram og tilbake mellom roller og seg selv.
Sans for absurditeter og galimatias er ikke påkrevd, men det vil hjelpe deg som publikummer. En god del av "Seriøst" henger nemlig ikke på greip. Dette er ikke "vanlig" humor, dette er noe to skarpe, innovative og vågale humorister har kokt sammen i et avsidesliggende laboratorium. Flere partier kunne havnet rett på steingrunn hvis det ikke var for en godt utvikla fingerspitzgefühl for hva som er morsomt. Kombinere to yrker på godt og vondt: Morsomt? Tja. Snakke tulle-nynorsksvensk og repetere "titta pau, titta pau" under sketsjen: Tada! Priceless!
"Seriøst" er en form for artistisk plankegang, for de to lener seg nesten utelukkende på usikre kort. Et eksempel: Foran en herlig fjollete animasjonsvegg spiller de ut "Krabben & Rauhålet", en slags barne-tv-film som i utgangspunktet mangler de klassisk morsomme elementene. Ingen Punch-lines, ingen løgne parykker og heller ikke en klassisk, morsom tekst. Likevel dirrer det i sideflesket når Krabben flytter seg sideveis og Rauhålet dilter etter til stranden. Det er absurd, masse mimikk og et ikke uvesentlig "hva i alle dager er dette for noe"-element som gjør det morsomt.
Det er flere sånne scener som bikker over i det vanvittige. I andre partier er det animasjonen som skinner, og i atter andre er det koordinasjonsøvelsene de gjør til ferdiginnspilte lydspor, som begeistrer. Flere steder er det klin umulig å si hvorfor vi ler. Men det fungerer, uansett hva de gjør.
Noe å trekke for? Nja, slapsticken blir nok enda bedre med flere forestillinger under beltestedet. De to kan også dra på enda mer når folkelatteren kommer opp i turtall. Selve animasjonsdelen var også enda bedre i "Smilemann". Men det er bare små justeringer som godt kan gå seg til når premieren er noen dager gammel.
Det er mye som er imponerende med "Seriøst". Men fremfor alt er det løye. Veldig løye. De fikser til og med det humoristiske marerittet "gjøre-narr-av-ungdommen". Vi har sett humorister stryke på den eksamenen før. Hver sitt par med animerte vinger, og lingoen i WoW og D&D (google it) er naglet. De klarer også å dra et helt nummer ut av løgne fjes-funksjonen på en Mac og en ny, urovekkende barne-tv-sketsj med en gutt, hans potethelikopter og en far som sier "Hold kjeft!". Det er forfriskende nytt i formen og samtidig godt, gammaldags humre-stoff.
Seriøst, dere bør se dette.
Her kan dere kjenne på kroppen hva som skjer når to kvasse, krumnakka rållsekopper graver seg ned et sted mellom revyen og psykiatrien. Anbefalingen er krystallklar: Gå og se "Seriøst". Anbefalingen gjelder også juryen for Komiprisen.
Seriøst.