Rune Bjerga har lagt seg på en trygg, ikkestøtende, jovial kem-lige-ikkje-dette-linje i sitt nye show. Han deler litt stand-up fra sitt rike liv, om muligheten for at sønnen blir hetende Julius Apeland, byggmestere i vranglås og den slags. Han har dette i ryggmargen nå, den tidligere brukthusselgeren fra Tjensvoll, og både tekst og timing er god.
Røverhistorien om da han fristet sin kristne militærkollega ut i sorpedridasfristelsen er for eksempel meget godt fortalt. Litt kvile innvilges til publikum på en sang om stress og en "jeg har hatt det for godt-til-å-lage.rap"-rap, men det kommer seg fort.
Showet er variert. Stand-up, sang, publikumskontakt, små stikk med tull og tøys selvsagt et par imitasjoner. Sally om Mods-feberen, der kultureliten (takk for at jeg ble nevnt ved navn) får passet mildt påskrevet, er god, først og fremst fordi Sally-imitasjonen sitter. Den som ikke ler av "må hålla opp" og den påfølgende kneggelatteren må oppsøke fastlegen og sjekke nivået på oljen. Bjerga har med litt Ole Klemetsen, og Ole er fremdeles Bjergas beste figur.
I likhet med Ole er Rune Bjerga et dra-te-tryne du bare må bli glad i. Han er ikke "nå-må-eg-ver-løyen"-anstrengt i ett sekund. Det er en befrielse, for da slipper vi å le på dugnad. Han framfører alt med største selvfølgelighet, helt naturlig, som om han består av 78 prosent vann og resten vitser. Bjerga har aldri vært bedre, og kombinasjonen med ham og Elisabeth Berg er meget god. Bjerga har altså tatt med seg revyveteran Elisabeth Berg på piano og tatling. Vi kunne godt hatt litt mer tatling. Elisabeth Bergs skravlekåna har vi sett i ulike sammenhenger tidligere, og det er en innernier hver gang.
Det er nok en vanskelig balansegang, for Tatlå kupper alt når hun først setter i gang. Likevel, det setter fyr på rommet når hun forteller om da Marianne hadde kusmå og koffår foreldrene te an George Michael ikkje konne komma frå då han kollapsa i Wien vett du, ja han legge seg'kje ner for ingenting han, vettdu, det er akkurat som den gongen, og Ketil Stokkan, han har jo skreve så monge kjekke melodiar vettu...
Det var et smart grep å ta med både Tatlå-Berg, som vi kunne fått litt mer av, og Piano-Berg. Bjerga har, i et selvbevisst(løst) øyeblikk, funnet ut at han skal synge. En god del synging, med den stemmen unge Bjerga fikk utdelt i Vår Herres reservekø.
Vokalisten Bjerga hadde ikke kommet videre i Idol, men han synger ok, og målet helliger middelt i dette tilfellet. To av de beste passasjene i showet er sangnumre. Best er Cecili-je-je-je-sangen, der han framfører mild satire på bekostning av Arbeiderpartiets Egenes-strigla, Louis Vuitton-veskebefengte, gå-til-side-apekatt-for-her-kommer-jeg-ordførerkandidat Cecilie Bjelland. Sangen har snert, den tar dama på kornet og er framført med akkurat den lille respekten som manglet i forrige setning.
Den avsluttende 92-sangspotpurimaratonen er en oppvisning i både hukommelse, timing og ibsens-ripsbusker-tungeteknikk, og det er altså her Tatlå for alvor slippes løs, og lukkemusklene i det humane dreneringssystemet virkelig får prøvd seg.
Konklusjon: Bjerga har aldri vært bedre, og Elisabeth Berg er hans perfekte sidekick.