Det er vanskelig å holde solokoken i nesten én time og et kvarter. Fryktelig vanskelig. 70-75 minutter stand up er kanskje den vanskeligste humordisiplinen av dem alle. Det er bare de aller beste som klarer å bære formatet så lenge, helt alene.
Fredrik Brimsø er i nærheten, og det er imponerende. Han er ikke helt fersk, men noen langmørnet humorbiff er ikke 25-åringen. Brimsø solodebuterte med «The long Show» (2009) og fulgte opp med «Madlatter» i 2011. Jeg så begge forestillingene, og jeg så Brimsø i sin spede start sammen med Christian Danielsen og Alexander Posti i trioen 2 voksne og 1 barn. Det har strengt tatt stått talent i pannen på denne fyren siden han dukket opp i Gosenrevyen. Nå har han passert 25 år og tre soloshow. Spørsmålet er om det nå står «komiker» i pannen på mannen, ikke bare «talent»?
Svaret er ja, på visse betingelser. Fede holder bra nivå i cirka 55 minutter. Han har bedre tekster enn før, han har lavere skuldre og han har større autoritet på scenen. Den lange tarmen fra Madla er en grunnleggende morsom fyr. Han har mange funnybones i kroppen. Han framfører vitser med største selvfølgelighet, med god flyt og fin timing.
Best er han når han forteller historier og lar ting bygge seg opp. Forteller bakgrunnen, presenterer typer og folk og ikke har det så travelt. Sekvensen der han utleverer sin far – ingeniøren – er fornøyelig. Der får vi tid til å bli litt kjent med den tiltalte før punchlinene kommer. Det dukker opp flere skjær i sjøen når Brimsø har det travelt. Når historiene ikke får tid på seg, når vi ikke ser bakteppet skikkelig, da sitter ikke avslutningene like godt. I stand up-en er det mange ulike disipliner. Fredrik Brimsø gjør det definitivt best som historieforteller. Han er god når han spiller ut typene han vitser om. De korte, frekke, rappkjefta uppercutene er ikke like slagferdige som hans personskildringer.
Brimsø har også forbarmet seg over et av humorens enkleste, men også mest effektive, grep: Repetisjon. Cato og Reid fra Hundvåg dukker stadig opp, ingeniørens brøl gjentas og andre småting minner om tidligere vitser. Slike triks gjør at han slipper å mose inn poengene med teskje. Bra! De beste tekstene har også den overraskende vendingen som kjennetegner god stand up.
I 55 minutter viser Brimsø hva som bor i ham. Det siste kvarteret blir det for mye hopp og sprett. Plutselig dukker det opp en historie der en baby forveksles med en gammel mann. Vi som hører på får aldri satt den historien i en sammenheng. Hvem er dette? Hva er poenget? Da er det bare ikke morsomt. De siste femten minuttene er en langsom punktering. Finalen blir litt panisk, tekstene skranter litt og vi venter egentlig bare på å få klappet.
Fede er komiker, og selv om det nok var vel ambisiøst å passere timen på dette showet er det ingen tvil om kapasiteten. Det er fremdeles et stykke opp til de aller beste, men det skulle bare mangle.
I dette showet kan vi ane god veiledning fra nestor Per Inge Torkelsen. Og de to er faktisk ikke så veldig ulike. Moderat frekke, gode fortellere og avvæpnende i sin selvutlevering. Hos jyplingen fra Madla er det framgang å spore. Han er mer sofistikert, tar seg litt bedre tid og virker å ha tatt et steg og to på skrivingen. 55 minutter med godt stoff er som sagt imponerende, men kanskje de burde gått enda litt hardere til verks i sorteringsarbeidet. For å kjempe i eliten må man ha kondisjon til å stå hele kampen, og det gjenstår å se om Fede fikser opprykket.