SCENEANMELDELSE: Her skapes humor i en livlig lek med fortidas sosiale klisjeer, som en heftig match mellom byens østkant og vestkant. Det holder langt på vei, skjønt noe savner jeg etter hvert. Vent og se.
I de første scenene sørger de fire manusforfatterne (se faktaboks) raskt for å tegne to lettfattelige, krystallklare typer: Den pensjonerte Rosenberg-kokka Maggie som har pyntet sykehjemsrommet sitt med egenhendig broderte klokkestrenger som hun selv synes er vidunderlig vakre. "Å, så grusomme", utbryter derimot rommets nye beboer, enkefru Lillemor Lauritzen (med z, som hun sier, på fisefin Egenes-dialekt).
Begge skriker etter enerom da det går opp for hver av dem hvor utålelig romvenninnen er.
Ganske tidlig ble jeg bekymret for hvordan en halvannen times forestilling pluss pause skal kunne bæres av den utslitte motsetningen mellom vulgær østkantoppførsel og jålete vestkantstil. Men min frykt ble snart gjort til skamme. Kvammen, Nag, Sægrov og Torkelsen har snekret en historie som har både hode og hale og får damene til å befinne seg stort sett i samme rom så lenge forestillingen varer.
Der lar de stadig Maggie og Lillemor fortelle historier og huske hendelser fra fortiden som så bakes inn i en slags ny nåtidshandling, om enn syltynn. Jeg røper ingenting, men det er lett å humre av.
Hva det går i?
Jo, manusforfatterne er innom en rekke tema: kontrast i klesstil, visuelt fornøyelig illustrert med kåneklær på Maggie mot frueframtoning hos Lillemor. Klasj i musikksmak, herlig løst med to radioer som på full guffe konkurrerer om å spille Mozarts "Requiem" på P2 og noe som ligner Skomværsvalsen på P1. Kollisjon i dialekt blir et jevnt krydder i replikkvekslinger av typen "ble du smolten på tykken?" fra en forskrekket Lillemor – "nei, smelte på tjukken", svarer Maggie rett fram.
Regissør Torfinn Nag lykkes for det meste i å lokke fram god timing og frisk fysisk utfoldelse hos skuespillerne, skjønt situasjonskomikken til tider blir vel billig. Her og der går det på tomgang, som når manusforfatterne har fått for seg at romvenninnene skal sultestreike for å få bedre sykehjemsmat og varianter av dette gjentas til det kjedsommelige.
Hva er det jeg etter hvert savner?
Det er på en måte urettferdig å si det, for dette er jo stykket til de to skuespillerne alene. Men nettopp tosomheten deres blir et tveegget sverd. Sykehjemsrommet der vi utelukkende opplever Maggie og Lillemor, aldri andre rollefigurer, føles gradvis som en begrensning.
Riktignok forsøker manusforfatterne å bøte på mangelen på utsyn til korridoren, dagligstuen og rommet ved siden av der en viss mann bor. Grepet er i stedet å la Maggie og Lillemor gjenfortelle hva som skjer der ute. Men kunne ikke Rogaland teater spandert noen birolleinnehavere? Et komisk glimt av en streng bestyrer, en muggen pleier eller en klåfingret person fra naborommet?
Det blir rett og slett litt for mye bare de to, skvaldrende og tjatrende. Slemt sagt. Men jeg vil aldri orket å bo på samme rom som noen av dem.