Barnas store julerevy - Nissene på tynn is.
Med: Christian Eriksen, Kristian Arntsen, Ove Storland, Hans Petter Jørgensen, Espen Hana og orkesteret The Vidar Kenneths.
Sted: Sola Kulturhus
Spilletid: 70 minutter
Når et konsept har klart å overleve i 15 år, handler det ofte om nostalgi. Men for å kunne sette opp forestillinger i en hel måned, kreves mer enn som så. Nissene på Sola har gjort en formidabel jobb med å opparbeide seg en stor, lojal tilhengerskare, og suksessformelen ser ut til å være omtrent like deler gjenkjennelse og nytt stoff.
Overbygningen kjenner alle som har fått med seg et show eller to: Den onde, trønderske Svartnissen (Hans Petter Jørgensen) jobber iherdig for å ødelegge jula, mens de trivelige nissene Mr. Caboom (Christian Eriksen), Kissa Nissemann (Kristian Arntsen) og Ove Rocketroll (Ove Storland) drar i motsatt retning. Hvert år har ensemblet klart å komme opp med et nytt konsept for hvordan denne kampen skal utkjempes, noe som er imponerende i seg selv. De har også vært flinke til å hente inn gode gjesteartister. Hvem kan vel glemme John Brungodts gjenganger Piken med svovelstikkene?
I år er det Espen Hana som er med, som snømannen Halve Kalle, og det fungerer helt strålende. Ikke bare er rollen et påfunn som skaper ordspillmuligheter av en annen verden, han drar også opp det allerede mer enn godkjente musikalske nivået noen hakk. I tillegg har han en naturlig humor som harmonerer perfekt med det faste ensemblet, og er snartenkt nok til å improvisere i samme stil som det faste manuset når noe går litt utenfor det planlagte.
For våre unger er det blitt en tradisjon å se Barnas store julerevy sammen med mormor og morfar. Hvert eneste år. Det er ikke godt å si om det er de yngste eller de eldste som synes det er kjekkest, for alle melder alltid om at de har storkost seg når det hele er overstått. Det er kanskje dette som gjør at nissene kan holde det gående for femtende år på rad: De har knekt koden med å appellere til de voksne, men uten at det går på bekostning av underholdningsverdien for de små. Vel er det en del vitser som (heldigvis) går over de minste hodene, men dette balanseres godt ut med ablegøyer som også får barna til å le.
Humoren spilles like godt ut på det verbale som på det fysiske nivået. Scenen når snømannen forklarer at alle snømenn heter Kalle til etternavn, men at de har ulike kallenavn, som Snaus og Toms, er kostelig. Det samme kan sies om de obligatoriske kampscenene mellom Svartnissen og de andre, hvor gode lyseffekter og imponerende kroppskontroll hos spesielt Christian Eriksen, gir illusjoner av sakte film. Dette ble omtalt som kveldens høydepunkt av niåringene som var innhentet som konsulenter for anledningen.
Forestillingen byr også denne gang på passende mengder obligatorisk deltakelse fra oss i salen.
Det slår åpenbart godt an hos ungene, og vi andre får bare leve med det. Det er uansett liten tvil om at dette grepet fører til at showet tilfredsstiller de med mest lopper i blodet. Her er det ingen som får sitte i ro i stolen i den drøye timen forestillingen varer. Det skal også noe til å kjede seg. Forestillingen er uten dødpunkter, framdriften er god, vitsene er bra, musikken er til tider glimrende, og nissenes ferdigheter som korister er så fornøyelig at man får vondt i smilemusklene. Man vet hva man får, noe som gjør dette til et trygt og sikkert valg for både store og små. Den småfrekke humoren bikker aldri over i det upassende, men er heller ikke tannløs. På vei ut i høstværet kan man ikke annet enn å smile fornøyd over at noen gidder å lage en så god og gjennomarbeidet familieforestilling hvert eneste år. Det fortjener nissene og deres trofaste medhjelpere all honnør for.