REVY: «Løgnasevangeliet». Med: Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner, Rune Andersen og band ledet av Bjørn Aslaksen. Sted: Stavangeren. Spilletid: 85 minutter.
Løgnaslaget har egentlig holdt et forbausende jevnt nivå siden de startet, sånn like etter jomfrufødselen. Det meste er ett knepp opp når Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner og Rune Andersen klemmer til. Hornmusikk på den røde løperen, skikkelige tekster, god timing, gjennomarbeida revyviser, passe sprøtt, passe sykt, lit lunt, refsende mot de som fortjener en smekk og små løp ut på kanten.
Denne revyen starter, slik det står skrevet i det gamle testamentet, med en vaskeekte revyåpningssang. Pang! Dette er oss! Her er det kjekt! Sjekk denne semiavanserte potpurrien!
Så går Torkelsen og Andersen rett over i en kilevink til Tom Tvedt, en mann som strengt tatt har gjort parodien på seg selv i det siste. Andersen drar den litt lenger. De er knapt ferdige når Dag Schreiner, iført et triks fra Abrahams tid - kvinneklær, entrer tempelet. Hans Arja Saijonmaa-tolkning og «Jag Vill Tacka» er en (av ganske få) vellykka sleivspark revyfolket har laget til Facebook.
Passe koko - og Schreiner kan sjunga hymner. En elegant overgang (det er flere av dem, utmerket håndverk) fører dem over i Torkelsens småsjuke quiz og en fin parodi på Stavangerkameratenes kozegladsang «Bare så du vett det», som de har tilført blod og samsonsk slåssing.
Rune Andersen er god på parodier. Når kommunesammenslåing skal diskuteres, det tørreste temaet siden for eller mot ørkenvandring, tar han 13 stykker, hvis vi noterte riktig. Et par klassikere (kongen, Ari Behn, Hellstrøm) og et par nye (Bent Høie, Tord Lien). Nummeret burde hatt seg en liten tur til barbereren, men særlig Tord Lien og Hellstrøm var gode. Torkelsen avslutter med Bipolar Blues over samme tema, passende for en venstrepolitiker (ka-tsing!).
Løgnaslagets fascinasjon for det litt babelsk bizarre fortsetter når Schreiner entrer scenen som kokk for å servere Torkelsen. Klassisk sketsj med ny vri. Ikke finsk denne gang, men HMO-kokk. Hylende latter i salen og to mann som setter hverandre ut. Veldig morsomt. Den som jevnt over ler mest er forresten kapellmester og salmemaker Bjørn Aslaksen, hvilket er meget fornøyelig.
(Her er det på sin plass å nevne at en viss forkjærlighet for et litt katolsk revyformat er en fordel. De humorteknisk frikirkelige og nykarismatiske vil sikkert synes det er litt sånn mosebokaktig, men de vet hvem de er og kan søke forbønn)
Så skal denne truppen ha ekstra manna for å sette halen på grisen et par steder. Den nyfrelste tåkeforkynneren Tom Tvedt er nevnt. I «Hårsåre frisører» stiller de i niqab og hijaber og synger om en viss kvinne på Bryne hvis yrkestitteltittel kombineres med en mørk periode i den tyske historien.
Veldig, veldig på sin plass, og befriende at humoristene tar på seg å fortelle hvor Kong David kjøpte ølet. Rune Andersens påfølgende Start-nummer er smertefullt og mangler kanskje litt for å komme i mål - omtrent som...vel, Start.
Neste tempeltepperevning handler om ski og astma, med Andersen som svært fornøyelig idrettslege. En svært kort sang senere, egentlig bare en ny, elegant overgang, kommer kveldens kanskje fineste nummer. Egenes kristne mopedklubbs to representanter, ikke representonkler, forteller om seg og sitt. De liker ikke muhammedanistiske mopeder, for de kan man ikke kjøre svin med. En latterhøster av bibelske proporsjoner utstyrt med lun- og lynskarp Jesos-tulling, bedehus- og gamlis humor ispedd en kort sekvens der Ruth (Schreiner) blir hoien som David da han så Batseba på taket.
Å stå for alle parodiene kan være en uriaspost, men Andersen imponerer igjen når forente artister skal synge for Donald Trump.
I alder nærmer Løgnaslaget seg kanskje Metusalem, men de viser ingen tegn til å ha problemer med sareptakrukka. Tvert om, dette er nok den beste revyen Løgnaslaget har laget på veldig lenge - og det sier litt.