Navnet Jesus blekner litt

Svein Tindberg og Bjørn Eidsvåg i forestillingen "Etterlyst: Jesus".

Det er fascinerende at Det norske teatret lar Norges bamse av en artist, eks-presten Bjørn Eidsvåg, slippe til med en helaftens forestilling om barndommens helt, Jesus fra Nasaret. Men så har da nettopp dette teatret i en årrekke latt skuespiller Svein Tindberg lokke publikum i tusentall for å lytte til Bibelens fortellinger.

Regissør Erik Ulfsby og hans teaterteam har gjort flere vellykkede grep. Forestillingen åpner med et knippe utsagn fra kjente humorister, politikere og andre nordmenn som i korte videosnutter svarer på om vi trenger Jesus i vår tid. Ja, nei, tja, iallfall moralens hans, svarer de. Bra.

Så entrer Eidsvåg— scenen med nettopp Tindberg som sparringpartner i jakten på hvem Jesus er.

Bedehusmiljø

I forestillingens første time gjenforteller og iscenesetter de to Eidsvågs religiøse oppvekst i et lite bedehusmiljø i Sauda for 50-60 år siden. "Jesus var min beste venn", synger han om sin barndoms Jesus-bilde. Som guttunge var han trygg på at tømmermannens sønn var glad i ham også "når eg var litt ustyrlige og ville". Ikke noe julenissekrav om snille barn her, nei.

I de sceniske opptrinnene levendegjør Tindberg skikkelser i Sauda, ofte med humoristisk-ironisk snert, alt fra svovelpredikanter som truet unge Bjørn med helvetet, til koner med sølvgrått hår som bar rundt på kaffekjelen på basaren til underarmsmusklene dinglet. Flott.

Eidsvåg slår fast at – til tross for trusler om helvetet – var det fint å være barn på bedehuset og høre vemodig-vakre sanger akkompagnert av mandolin og sag. "Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann", synger artisten, utmerket tonefulgt av bandet sitt.

Endret Jesus-bilde

Sentralt i forestillingen er at Eidsvågs bilde av Jesus har endret seg med årene etter alt det rare og negative predikanter har fått seg til å si om mannen fra Nasaret, men også etter den flotte inspirasjonen fra kirkeledere i Sør-Afrika og Latin-Amerika som kjempet mot apartheid og fattigdom.

Artisten lot på 1960-tallet håret gro etter forbilde fra Beatles og Stones. Straks fikk han høre at Jesus var imot langt hår på gutter. Det blir skikkelig komisk da vi får se klassiske bilder av Jesus med langt hår projisert på veggen bak.

Den parodiske framstillingen av hvordan predikanter mente langsom rytmisk musikk var noe Jesus kunne tåle, mens hurtig sådan hørte til Satan, er herlig formidlet av Eidsvåg.

For filosofisk

Men i siste halvtime blir forestillingen mye tyngre å gripe. Eidsvåg og hans dialogpartner Tindberg durer i vei med en kjapp gjennomgang av den eldste kirkehistorien for å påvise at Jesus-bildet er noe tilfeldig og menneskeskapt og ikke Herrens urokkelige ord.

Muligens av redsel for at publikum ikke skal henge med i en så filosofisk diskusjon griper de to til humor og leser bisarre sitater fra Det gamle testamente som overhodet ikke har noe med Jesus å gjøre.

Gradvis glir eks-presten over i rollen som predikant og summerer i en lang monolog opp sitt syn på oppstandelsen som et symbolsk håpstegn, skrifttroskap som en illusjon, samt syndefallsfortellingen som en tekst om å bli voksen. Hver for seg er dette svære tema som fortjener pusterom for at vi skal henge med. Som teateropplevelse fungerer det dårlig.

Der et sted ble Jesus stilt i skyggen av Eidsvågs humanistiske budskap om at vi trenger kjærlighet. Navnet til den etterlyste blekner faktisk litt.

Men i flere av Eidsvågs flott framførte sangtekster lever Jesus som en mystisk kraft, som når han runder det hele av med "Floden" der det heter: "Eg lurer no på –- koffor drikk eg ikkje mer av deg? / Koffor, koffor, når eg kjenne det goda du gjer med meg? / Det kan nesten virka som om eg prøver å unngå deg."

Den sangen berørte denne anmelder langt mer enn Eidsvågs rasjonelle preken.