Folkefestfestival-festivalen er for alvor over oss. Heldigvis, eller Gud hjelpe oss alle, alt etter som. Nå blir det endelig litt liv Rai Rai! i de pietistiskfrosne rompene som har vært i hi siden Gladmaten i fjor. "We Love the 80's" i Sørmarka Arena sist helg, det kollektive utdrikningslaget på Vaulen lørdag kveld og Sommerrevyen på Sandnes er en slags kunst— og kulturgjødsel. Det lukter litt rart, men det funker som f.
Sommerrevyen er en ultrafolkelig helaften på trebenker i et plasttelt på bryggå i/på Sandnes, med (frivillig) bifftallerken først og allsang Rai! Rai! til slutt. Allerede nå vet du om du hadde likt opplegget. Vi skal først konsentrere oss om hovedretten, som er revyen. Tre morogjøker fra Sandnes er forsterka med Trond Hansen (Lompelandslaget), komiker Christine Hope og Petter Aagaard, hvis talenter strekker seg fra å være blodhard Prince-fan via musikalspill, funksanger og ansvarlig for den gode allsangstemningen, Rai Rai.
Revyen er litt ujevn, men den har sine øyeblikk. Noen klassiske revyviser, sketsjer med lokale størrelser og litt ymse og diverse er med. De går løs på mislykka kommunesammenslåing, en sikker vinner i Sandnes, og nedgangstidene i oljå.
Flere steder har de gode utgangspunkt som stamper litt i utførelsen. Begravelsen til Iphone 5, menneskets beste venn, er en god idé. Sketsjen er litt slapt redigert. Sketsjen om NAV-alkisene utenfor Madam Aase er klønete uelegant og nesten litt stygg, selv om den ender opp i en varm ode med kjenningsmelodien til Cheers. Christine Hope er rappkjefta og tenna på tørk-løyen som svigermor til Sigvart Dagsland og lokal guide. Sølvi Håland har en veldig søt vise om en forknytt grå mus som begynner å slå folk i hjel, Hansens Flatleggingssamba er spot on og gjengen på scenen klarer seg greit. Det er store fakter, mye ellevilt og og litt sånn "åhaaaaarliga så gale". Bandet, med blåserekke, er godt. Folk klasker seg på lårene og ler, koser seg og har det skoi. Revyen funker, ingen tvil om det. Innslagene varer jevnt over litt for lenge, og noen kunne kanskje vært kutta. Tekstene er ok men mangler litt finesse for å matche de virkelig gode i faget. Ensemblet synger tåligt godt og etter fire år vet de godt hva som funker i teltet. Christine Hope er et godt tilskudd, akkurat som Roar Brekke var i fjor.
Gutta Boys stiller i gyselige teglsteindresser. Både noe av sketsjene og tittelen "Fra teglverk til latterverk" vitner om et litt krampeaktig forhold til det Sandnes-lokale. Patriotisk er bra, men i Sommerrevyen blir det litt tvangstrøye noen steder.
Det sagt: Stemningen denne kvelden var upåklagelig. Folk skåler og drøser litt mens revyen passerer live noen meter unna. De koser seg med bonger og revvy og biff og Rai Rai og der er lov å være blid i teltet. Sommerrevyen som konsept fungerer godt. Den er en snål hybrid av et restaurantbesøk, fest og et show der nachspielet er inkludert, og du vet om du liker den slags. Selve revyen er ikke så verst, men du må vite hva du går til. De ligger neppe an til støtte fra Kulturrådet med det aller første.
Denne smaksdommeren forlot åstedet da allsangen seig på. I programheftet var det syng med-tekster på trøndermedly Rai! Rai!, "Sommartider hej, hej", "Vill, vakker og våt", "Jag trodde anglarna fanns" og så videre. Noen av oss får pressrier bare av tanken på dette, men igjen:
Det funker, Rai Rai.