— Dridbra!
— Hey! Rolig nå, Ingrid (8) og Lykke (7,9). For det første kan vi ikke skrive drid i avisa. Da risikerer vi at folk sier opp abonnementet. For det andre må vi ha litt kritisk distanse her, ikke bare være juhu! Vi fikk snop! Terningkast sju!
— Men pappa, det var veldig kjekt. Og løye. Og den kvide hesten var finast, eller ponnien. Ka synes du Ingrid?
— Njaaa, den kvide.
— Jenter. JENTER! Fokus! Forestillingen. Ikke hestene vi klappet på veien til Hindal Gård. Jeg er litt over middels fornøyd.
— Med den kvide hesten?
— MED FORESTILLINGEN! «Askeladden og di» er en kreativ omgang med folkeeventyr, spilt av fem mann, to av dem kvinner, som har til sammen ørten roller. Masse tull, litt sang, god stemning, blodpriser på verdens minste poser med Sørlandschips i kiosken og alt er ved det gamle.
— Du e jo bare dridsure, pappa.
— Ne…ikke si drid. Jeg kan uansett ikke skrive det. Dessuten har jeg et frynsete rykte å ta vare på. Og ikke minst: Jeg har masse fint å si om denne lettbeinte, svette og litt sånn indierock forestillingen. Men jeg har også et par innvendinger.
Les også:
— Vi synes jaffal det var veldig kjekt. Hvis du ikkje synes det, då e du dr..
— IKKE SI DRID!
— Hehe, pappa sa drid.
— Je....ha... nok om det. Dette er en heseblesende ord-, tempo- og referanselek. Det skal gå fort, og det går fort. Problemet, mener jeg, er at det røres akkurat litt for fort i sausen. Det skjer litt for mye samtidig. Når det både er dialekthumor, fysisk moro, referansehagel og mere til, samtidig som historien skal fortelles, da ramler nok noen av. Jeg er heller ikke imponert over lyden. Litt veike høyttalere kombinert med autobahn-diksjon hjelper ikke.
— Hva var det du ikke forsto pappa?
— Jeg forsto da alt! Det var dere som sleit!
— Nei, vi forsto alt.
— Ikke ta den tonen med meg, kjepphøye un…ok, gjenfortell historien.
— Askeladden sovner, så skal han reise til Kongen for å vinne prinsessa på audition.
— Ok, greit nok. Poenget mitt er at fra han sovner til han stapper hånda si i godtepåsen til prinsessa er det veldig mye som går over hodene til dere som er 7-8-9-10 år. Ordspillene, referansene, dialektene og sånt. Alt dette skal være med, men jeg mener dette års sommerteater aaaaaaakurat har bikka over fra å være barneteater med noe for voksne til voksenteater med mye for ungene. De har laget mye skarp dialog, mye teater-meta-tøys, formatbrudd og sånne ting. Smart skrevet og ganske godt spilt, men something for the kids? Nja…Det er mitt ankepunkt. Det, og temperaturen i salen.
— Ja, det var varmt. Men i fjor var det enda mer dritvarmt!
— Aaaa..du sa dri… glem det. Klart det blir varmt. Stykket spilles i et ulltelt inne i et drivhus om sommeren. men det gikk nå fint. En test: Hvem var det brødrene Per og Pål skulle ligne på?
— Marcus og Martinus.
— Korrekt. Hva var det kongen fikk da de sang?
— Hæ?
— Nemlig. Martinitus. Ja, ja,
— Ok. Skuespillerne, hva skal vi si om dem?
— De var gode, selv om Askeladden var litt kjedelig. De må bytte kostyme hele tiden. Plutselig er de troll, plutselig er de konge, plutselig er de Per og Pål og plutselig er de hu tantå. De så ligg svette ut.
— Mmmm, jo, men dette er birollebonanza. Askeladden driver fortellingen. Komikken ligger i alt det han treffer på. Synes dere de var morsomme?
— Ja!
— Jeg mener det komiske talentet i truppen er noe ujevnt fordelt, i likhet med sangtalentet. Men det er noen aldeles strålende sketsjer her. Tantå te Askeladden, vaktene fra Haugesund og de demokratiske trollene var veldig gode.
— Trollene fikk en på siden av meg til å grine.
— De var jo litt skumle, eller?
— Ikke for oss da, men…
— Nei, for dere er jo åtte år.
— Mhm, men de små synes nok det var skummelt.
— Dette er tiende året Rogaland Teater har sommerteater. Vi har sett åtte av dem. Det er en finfin tradisjon, også i år. Men jeg mener de skal passe seg litt for å kjøre fordi ungene.
— Ja, pappa, for det hadde jo vært litt drid.
Les også: