Det er et velkjent grep å ta klassiske drama og plassere dem inn i vår tid. I Oslo har Den norske opera nylig spilt Puccinis "Turandot" – bygd over et gammelt persisk eventyr og med handling fra Kina – og iscenesatt historien meget virkningsfullt med personer i moderne klær, omgitt av flimrende tv-skjermer.
Men aldri har vi vel sett en regissør løfte de religiøse kantatene til Johann Sebastian Bach inn i vår samtid så drastisk som det nå gjøres i Logen teater under Festspillene i Bergen. Det er blitt en underlig, brutal, men også engasjerende opplevelse.
Regissør Peter Konwitschny, som er priset og æret for en rekke andre oppsetninger, avviser at han gjør det for provokasjonens egen skyld. Han mener at Bachs religiøse univers har godt av å slippe ut av det barokke (kirke)rommet der vi er så vant til å høre musikken hans. Det kan jeg saktens si meg enig i.
Måten tyskeren gjør det på, er å la tre kantater akkompagnere hver sin livsfase i en kvinnes liv. I den første – "Falske verden, jeg stoler ikke på deg" – synges teksten av en ung, optimistisk kvinne som ennå ikke har skjønt livets alvor, nemlig at hun vil få seg en skikkelig nesestyver en dag.
1.-akten er den mest underlige fordi det oppstår en mental kollisjon ved å høre den klassiske, alvorstunge musikken samtidig som sangeren vrir seg i dyna, står opp, pusser tennene, kler av seg, går i dusjen, velger dagens antrekk og sminker seg i det okergule rommet. Til slutt lokker hun sågar fem-seks kvinner fra orkesteret opp på scenen og danser disco-dans med dem mens resten av musikerne spiller Bach. Det gir en rar og lattervekkende effekt, utmerket formidlet og sunget av Christel E. Smith.
Komikken er helt fraværende i 2.-akten, "Mitt hjerte svømmer i blod". Nå er kvinnen blitt en erfaren, men svært sliten hore. Det lyder riktignok som klisjeenes klisjé å la en prostituert illustrere Bachs tekst om et menneske som angrer sine synder. Men en pyntelig frue med et vellykket vestkantliv ville knapt gitt oss samme innsikt.De nedverdigende horekundemøtene som iscenesettes i det røde rommet, får til fulle fram fortvilelsen hennes, ikke minst da hun prøver å ta sitt liv. Christiane Boesiger gir en praktfull tolkning, scenisk og sanglig.
I sisteakten, "Akk, hvor flyktig, akk, hvor tomt" , sitter kvinnen visnet i en rullestol på aldershjemmet sammen med tre mer eller mindre demente eldre i det grå rommet. I tillegg til Boesiger benytter regissøren tre eldre operasanger som fortsatt har sine stemmer i god behold, og lar dem synge om livets forgjengelighet. Og selv om det i et komisk øyeblikk ser ut som de lurer døden, slutter forestillingen med Bachs tekstlige formaning: "Den gudfryktige blir stående til evig tid."Jo, det funker og det fascinerer. Ikke fordi Konwitschny bygger en banal bro mellom 1600-tallets religiøse tro og vår tids sekulære livsholdning der Gud jo regnes som død. Men rett og slett fordi de to tenkemåtene kommer i dialog med hverandre på en måte som overrumpler og overrasker.
Det er en aldri så liten bragd.
Les intervju med stavangersangeren Christel E. Smith: