Først kan man tro at Yasmina Rezas skuespill fra 1994 bare handler om den hissige reaksjonen etter at Serge har vist fram et rådyrt kunstkjøp til sine to beste venner, Marc og Yvan. I så fall ville komedien fungert for de spesielt interesserte, de som gjerne engasjerer seg i en intellektuell drøfting av estetikk og samtidskunst.
Men stykket favner mye videre. Mens de fleste (kanskje ikke alle?) har sosiale antenner til å holde munn om venners kunstsmak, lar Reza diskusjonen om Serges kunstkjøp bli en nådeløs test på om kameratene vil orke å treffes igjen, gå på kino eller ut på byen for å spise.
Vidt forskjellige
Hvordan kan et kunstkjøp skape full skjæring mellom venner? Det skyldes selvfølgelig at karene, alle rundt 40 år, er vidt forskjellige: Serge er skilt lege med god nok inntekt til å kunne kjøpe et maleri av en berømt modernist til 600.000 kroner. Marc er luftfartsingeniør, fortsatt gift, og vil gjerne framstå som intellektuell, men motstrøms. Han blir aggressiv foran det dyre maleriet, et hvitt kvadrat på 1,40 x 1,40. Serge blir dødelig såret av at Marc ler rått og kaller bildet for "no' dritt". Tredjemann, Yvan, er en mer tolerant type med lavt selvbilde som har gått i terapi i seks år. Han velger i det lengste å skjule sin innerste mening om Serges bilde, noe Marc snart mobber ham for ved å kalle ham en feig amøbe. Jo visst, her er det rikelig med karaktertrekk som lar seg kjenne igjen fra vår egen hverdag.
Dekonstruksjon
Marc spotter høylytt det filosofiske begrepet dekonstruksjon, som siden 1960-tallet har stått sentralt i kunst— og litteraturkritikken. Artig nok går også Rezas stykke ut på å dekonstruere, det vil si plukke fra hverandre vennskapet mellom tre menn ved hjelp av grufull ærlighet. Også Marcs kone trekkes verbalt inn i smaksdommene, i likhet med Yvans tilkommende som han snart skal gifte seg med.Og vi ler med, for de tre mennene går mye lenger i ufine, sårende utspill enn de fleste av oss ville trives med i virkeligheten.
Ping pong-baller
Regissør Anders Dale sørger for at de giftige replikkene spretter som ping pong-baller i den sparsomt møblerte Intimscenen. Øystein Martinsen utformer legen og kunstkjøperen med en passe porsjon selvtillit, men også sårbarhet, Dale gir Marc den rette aggressiviteten og arrogansen, og Marko Kanic er perfekt til å framstille Yvans oppgitte nervøsitet som det ene øyeblikket er sytete, det neste påkaller vår medfølelse.
Scenografien til Arne Nøst er superenkel, men for kjedelig (etter min smak!). Det irriterer meg at vi knapt får se det "smøreriet" (Serges ord) som henger hjemme på Yvans vegg, samt landskapsmaleriet som Marc er så stolt av at han eier.
Jeg skal ikke røpe hvordan det går med det hvite maleriet mot slutten, bare si at det utsettes for en handling der man får lyst til å rope nei, stopp!
Og så er det tid for rekonstruksjon. Reza spør om det er mulig å bygge opp igjen vennskap der det har gått på nevene løs, bare fordi smaken er delt i tre. Svaret er håpefullt, heldigvis.
Er du oppriktig nysgjerrig på selve kunstdiskusjonen, er det gullgjevt å lese kunstkritiker Trond Borgens artikkel i teaterprogrammet, der han redegjør innsiktsfullt om opplevelse og forståelse av samtidskunst. Det er så man kunne tro at Marc i sluttreplikkene har lest hva han skriver.
Les også hva regissøren og skuespillerne har sagt om stykket:
Les også fra Aftenbladets debatt i fjor om samtidskunst: