Jeg har sagt det tidligere, og gjentar gjerne. Statsteatrets plan om fortelle, eller rettskrive som de sier selv, Norges historie gjennom 1000 år er en av de beste ideene i norsk teater. Så langt har imidlertid de fem forsøkene, som startet med en ellevill og lovende versjon av vikingtidens slutt i 1066, vært svært ujevne. I går leverte de sitt sjette og desidert beste bidrag, stykket "Diktatoren" som handler om de harde mellomkrigsårene.
En forestilling som virkelig kan anbefales
Utgangspunktet er fascismens og nazismens frammarsj i Europa, også i Norge, og økende arbeidsledighet. Vi møter et lite teaterensemble som går konkurs, men inn fra høyre kommer pengesterke krefter som vil redde teatret på betingelse av at neste forestilling er en hyllest av Vidkun Quisling. Teatersjefen, som gjerne vil ha sin kunstneriske sti ren, nekter, men lar seg overtale, og derfra og ut er dette en historie om idealismens nederlag i møte med virkeligheten, pragmatismen og mulighetene for enkle snarveier ut av egne problemer.
Det høres ganske så dystert, og ganske så lettvint ut, og historien er virkelig enkel langt forbi det tåpelige. Men på velkjent, og likevel forfriskende, vis blir dette en dobbel beretning: Vi følger jo også teatrets arbeid med stykket de skal sette opp, et drama om den fattige, norske jenta som blir lurt og misbrukt av den sleske jøden før hun blir berget av gode nordmenn, de som endelig har innsett hvor truet de norske verdiene er, de som har skjønt hvor farlige jødene er, hvor raskt kommunistene kan overtal landet, og hvor viktig det er å handle — tiden for forsoning og dialog er forlengst forbi.Den historien får vi først i referats form når teatersjefen går gjennom manus, dernest bitvis når skuespillerne øver inn forestillingen, og til slutt i en stumfilmaktig versjon av det banale våset dramatisert med stort patos og hemningsløs sentimentalitet. Helt uten humor, selvsagt, helt uten ironi, helt uten distanse, helt uten motforestillinger.
Men stykket vi får se, altså stykket om stykket, er det motsatte. Det er fullt av humor og galskap, og nettopp derfor blir "Diktatoren" så bra. Kraften i denne forestillingen ligger nemlig i miksen av det latterlige og det dype alvoret: Yngve Sundvor, som leder teatret og lager forestillingene i nært samarbeid med skuespillerne, har denne gang et aktuelt og dramatisk bakteppe han tidligere har manglet. Når vi følger det lille teatrets arbeid med fascistenes propaganda, kan ingen unngå å se de åpenbare parallellene til dagens politiske debatter. Samtidig legger Statsteatret inn fullt av komikk. De fire skuespillerne Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen og Linda Mathisen går inn og ut av små og store roller, de overspiller intenst, er fysiske i sin slapstick-komikk og leverer blødmer og doble bunner som skaper den distansen publikum må ha for at ikke nærheten til dagens situasjon blir banal, påtrengende og altfor politisk korrekt.Kort sagt: Gratulerer, dette er det beste Statsteatret har gjort — endelig er en glitrende idé gjort om til en forestilling som virkelig kan anbefales.
Les mer om Statsteatret: