Det er ikke noe galt med lettfattelige skuespill uten den store underteksten. Men når norgespremieren på Christopher Durangs stykke «Vanja og Sonja og Masha og Spike» lanseres med å peke mot det dype alvoret hos den store dramatikeren Anton Tsjekhov såvel som den absurde selvopptattheten i Woody Allens filmfilgurer, blir skoene en smule for store.
Det sies om de fiktive personene i Tsjekhovs berømte stykker "Onkel Vanja", "Måken", "Tre søstre" og "Kirsebærhagen" at de er krevende å spille fordi det flyter en understrøm av følelser under all dialogen som handler om dagligdagse emner. Dermed må publikum selv fylle ut, dikte med og leve seg inn i skikkelsenes indre liv.
Eleganse uteblir
En slik vemodig eleganse uteblir i Durangs stykke. Visst drikker Vanja og Sonja på 15. året sin morgenkaffe mens de krangler om trivialiteter. Men de forteller oss også i overtydelige ordelag hva som plager dem: — Jeg har forspilt mitt liv. - Jeg føler meg ubetydelig. - Jeg er ensom.Og sannelig, Vanja og Sonja og Masha og Spike eksellerer i selvopptatte replikker. Men der Woody Allens filmfigurer er urbane intellektuelle fra New York som nevrotisk drøfter sitt sexliv med sine venner, med psykologen eller sågar med Freud, der er Durangs skikkelser trauste personer fra landet, les Jæren, i dramaturg Michael Evans og regissør Vegar Hoels tolkning.
Farseaktig humor
Man bør altså rydde unna de litt for store skoene for å få utbytte av forestillingen på Intimscenen til Rogaland Teater. Men da er det fullt mulig å more seg over den farseaktige komikken som skuespillerne Nina Ellen Ødegård, Marko Kanic, Ingrid Rusten og Roar Kjølv Jenssen skaper, greit assistert av Mette Arnstad i den underlige birollen som den synske Kassandra samt Silje Salomonsen som den naive ungpiken Nina.Den manglende dybden i manus og personskildring berges på mange vis av den velopplagte innsatsen til hovedrolleinnehaverne som utfolder seg det ene øyeblikket i lystige fakter, det neste i selvmedlidende geberder og mimikk for å belyse stykkets tema: At alle misunner noen andre som har lykkes bedre, og er livredde for at livet går dem forbi.
Herlige kostymer, for lang monolog
Hoel har også ansvar for scenografien. Den eføyovergrodde, lett kaotiske verandaen fungerer godt og gir illusjonen av utsikt til et tjern der en blå hegre vader — og den uforbederlige jålebukken Spike bader naken. Hoel fortjener også ros for kostymene, i særdeleshet de herlig lattervekkende Snøhvit- og dvergdraktene i 2. akt.
Men det er som debuterende regissør Hoel har hatt den største jobben. Her synes jeg det glir greit i 1. akt. Men da Vanja mot stykkets slutt får prøveframført sitt merkelige skuespill, blir det mye langhalm mens tilhørerne står/sitter og lytter.
Vanjas ærlige monolog om alt han savner fra 1970-tallet i motsetning til det fragmenterte tøyset vi morer oss med i dag, er på mange vis vektig. Men teksten er dessverre altfor lang og full av gjentakelser, dermed er den langt mindre rørende enn den kunne vært.
Les også forhåndsomtalen av forestillingen: