Sally Nilsson har spilt Maktå i 1976, 1988, i 1997 og sist i 2007. Hun har eid den rollen. Nå har en ny dampveivals av et kvinnfolk overtatt, og vi kan godt røpe det med en gang: Sigrun Eriksen, som gjør et stavangersk etterwirkolahopp her, er knallgod i rollen som Fru Lava Snørteland. Noen få vil nok mimre seg tilbake til Sally, men ikke mange. Eriksen har saft i replikkene, svinger kjeften med autoritet, er passe brauten og passe omsorgsfull når det kommer til stykke.
Det er selvsagt ekstremt viktig, for alt kretser rundt henne.
Vi tar de andre, først som sist. Dag Schreiners versjon av Børe er, som seg hør og bør, en tøffel som egentlig bare vil ha en dram og en tur til Amsterdam. Schreiner passer rollen, særlig når han spiller mot Maktå. Da er han spak, kuet og kledelig underdanig.
De to mest karikerte rollene har Torfinn Nag og Elisabeth Berg, henholdsvis Søren Holt og Jomfru Bertelsen. Nag har fått et par fine repetisjonsøvelser som etter hvert blir veldig festlige, mens Jomfruen er spesielt herlig når hun mister prektigheten i sitt sangnummer.
Vi noterer også at hele ensemblet synger godt, vel så godt som de gjorde i den siste teaterversjonen. Teaterets 2007-oppsetning av «Maktå» var, så langt jeg husker, en anelse strammere og litt mer dempet. I Stavangeren spares det ikke på faktene. Figurene er karikerte, men det tåler dette stykket godt. Børe blir veeeeldig ustø i knærne når Maktå viser seg, Syvrin er veeeldig ivrig, Søren Holt veeeldig rotete og så videre. Men som sagt, denne komedien tåler det godt. Du får også se Pål Hjelm syngende i kvinneklær, en annen klassisk stavangerøvelse. Den seansen gjør han mye ut av, og her når lattersalvene sitt klimaks på premierekvelden.
Kveldens beste øyeblikk er likevel når Siri Sæbø synger "Marens vise". Det var vakkert. Et par imponerende minutter av ynde, nærvær og vokaloppvisning. Sæbø har allerede en fyldig CV i ung alder, og hvis du ikke har fått den autografen ennå, bør du være rask. Hun er jevnt over strålende.
«Maktå på Straen» er på alle måter et tilbakeskuende, historisk stykke som med gamle revy-og teaterknep forteller en underholdende røverhistorie. Denne oppsetningen er akkurat sånn de fleste forventer den skal være. Språket er 90 år gammelt. Det pisker ikke stykket framover, men det tilfører den forventa koloritten. Humoren er også 90 år gammel, mer forsiktig og tuftet på litt andre ingredienser enn dagens vitserier. Regissør Pål Mangor Kvammen har tatt Leiv Isaksens klassiske stavangerkomedie for det den er, en ganske enkel historie som bæres fram av typer som sirkulerer rundt Maktå. Det er forviklinger, kjærlighet og hendesløysa rundt ei dame som styrer alt og alle med trusler om juling.
På premieren var det klasking på lår, tilløp til sang, klapping og rikt med latter. Ankepunkter? Nja, noen vil stusse litt over dialekten til en eller to skuespillere. Det bryter litt med resten, men ikke mer enn at det aksepteres. Noen steder har de det litt for travelt og teksten drukner i tempoet. Andre steder kunne kanskje et par replikker vært kuttet. Men det er småting.
"Maktå på Straen" har alltid delt folk på midten. Noen får helt eksem og spader og synes stykket er noe håpløst, avleggs rør som bør få ligge. Andre – svært mange – har stor glede av en humoristisk hilsen fra et fordums Stavanger, med koselige, kjente sanger, overdrevet galne folk, språk fra en annen tid og kostelige fornærmelser. Sånn vil det alltid være, og denne oppsetningen endrer ikke en millimeter på det. "Maktå på Straen" vil treffe sitt kjernepublikum midt i latter— og mimremusklene, slik det alltid har gjort.
Les også:
Les flere sceneanmeldelser her.