Kjell Inge Torgersen startet sine "Julelegender" for sju år siden, den gang i Bispekapellet. Nå har han flyttet seg over i Frue kirke (Hetlandkjerkå). Det betyr større forhold, på godt og vondt. I kapellet var det bare ham og gitarist Aril Schøld, ingen mikrofoner eller forsterkende effekter eller nips. Det gjorde opplevelsen enda nærere, mer intim og spesiell. Nå har han med seg tre musikere, mikrofoner, lyd— og lysfolk, mer drama og i det hele tatt. Det minner litt mer om...vel, andre forestillinger og konserter nå, men bare litt. Noe av magien med en pitteliten forsamling er borte. Gevinsten er større musikalske muligheter. Denne kvelden hadde oppskaleringen fått et skudd for baugen med en sengeliggende og penicillin-knaskende bassist. Bjarte Mo (fiolin og kor) og Aril Schøld (gitar og kor) kompenserer ganske godt for bortfallet, men musikk arrangert for fire er nok best når den framføres av fire. Puslespill er på sitt beste når alle bitene finnes.
LES : Jule-Nilsen leverer ikke
Det de spiller og synger er det imidlertid ikke så mye å utsette på. Etter en less is more-tankegang maler de fint rundt Torgersens nynorske sanger og gjendiktninger. Litt kammerpop, litt folkemusikkinnslag og varmt, flott og kledelig. Schøld basser litt for å kamuflere forfallet. I sentrum står en sterk vokal, også den varm og følsom. Å synge i et kirkerom, utnytte klangfordelene og hoppe unna de potensielle klangfellene, er noe Torgersen mestrer til fingerspissene.
Torgersens forestillingstvist er at han forteller skråstrek leser en fortelling som han sper med sanger. Grunnfortellingen tar opp i seg to andre fortellinger. Rammeverket er godt, selv om budskapet kanskje er julemotstrømsopplagt. Lykke i ting, eller lykke i tilværelse? Pakkane eller folkå? Julens forkvakla logikk og paradoks i en ny drakt med litt mystikk og masse medmenneskelighet. Torgersen er en god forteller. Rolig, tålmodig og bombesikker i framføringen. Manuset er fysisk i hendene hans hele tiden, dette er ikke skuespill, men man får aldri følelsen av å bli lettvint lest for. Grepet med å vikle inn to små fortellinger i den store er smart, og strengt tatt er disse to, i all sin korthet, vel så gode som den store.
Det er en inderlig time du får servert. Rolig, men intens. Undertegnede har ikke et inderlig følelsesbein i kroppen, men sannelig om ikke dette var pulsdempende og fint også for oss lett avstumpa feilvarefolk. De som lider av spontane eksemutbrudd ved litt patosinderlighet kan nok kjenne litt på det, men Torgersen sine holder seg ifølge denne smaksdommeren seg nær grensa, men ikke over. Det er sakralt uten å bli klamt. Jesusbarnet lurer i kulissene bak en humanistisk julefront, og "Julelegender" er og blir en veldig fin motvekt til "hu hei hvor det går over fjellet"-julen med plasten og Visa-kort-nissen og reindeersparty og what not.
Totalen er god. Det mest påfallende er den pulsdempende effekten forestillingen har, samt veldig gode sangprestasjoner. Konseptet fungerte nok vel så godt i Bispekapellet, men vi manglet altså en blomst i den utvidede buketten denne kvelden.
Siste forestilling er mandag kveld. Det er vel verdt turen.