Fnisekompaniet debuterte i 2014 med en lovende liten revy. Nå har de vokst litt, våger litt mer og har laget en ny liten småknirkete revy. Herrene Pål Schreiner og Andreas Lagesen åpner med en ok sang, en munter sak om at ungene er hjemme med fyrstikkene og barnevakten har tilgang til barskapet, til The Byrds' versjon av "Mr. Tambourine Man". Begge kan synge, og de får veldig god hjelp fra sine to musikere Anders Brunvær Hauge og Rolf Kloster.
To mann i bandet er spartansk, men det passer fin i denne litt lo-fi revyen. Det er enkelt, noen få rekvisitter, et par parykker og dæts itt. Schreiners monolog om julehistorier på skolen faller litt gjennom, og heller ikke sangen til de to franske kokkene er hylende morsom. Oppturen begynner når tv-kokk Kjartan Skjelde (Schreiner) får besøk av Saga Norén (Lagesen) fra "Broen" (den norske krimeksportsuksessen kulturministeren er så stolt av). Skjelde-imitasjonen er veldig god. Saga er mer vrien, men her er ikke poenget å være så lik som mulig, men at reaksjonsmønsteret til asbergeretterforskeren er tatt på kornet (de som føler seg støtt på vegne av andre kan melde seg i resepsjonen). Nummeret er smått absurd og kjempegodt. Den påfølgende sangen om å ikke nå opp til sin far er også smart, særlig når Schreiner tar for seg sin ikke helt ukjente far.
Fnisekompaniet er aller best når de lar absurditetene herje, noen neste innslag er et bevis på. Uten å røpe alt, så handler det om en alv som kommer på audition for en rolle i teateroppsetningen av Ringenes Herre. Igjen er det såpass koko at det blir smikkløye. Det lugger litt i framføringen, men det merkes knapt.
Videre tar de oss gjennom skapelsen av brettspillet "Jakten på den forsvunne diamant" der de i fjernsynsavisenstil forteller om hvorfor man alltid mister delene til spillet. Veldig gjenkjennelig materiale satt i en fin kontekst. Schreiner går solo når han forteller om å være nyfødt pappa. Der er det noen oppbrukte poenger, og den siste punch-linen er reint tjuvgods fra Michael McIntyre. Det er minuspoeng. Så gjør han det virkelig knallgodt i kveldens overraskelse, en varm, alvorlig og rørende sang til datterens oppvekst. Det var en perle. Snufs, snufs.
Mer absurd, og veldig morsomt, blir det i en pussig liten sketsj om en restaurantmeny, og når Saga Norén gjør comeback for å prøve å forstå "Hvorfor kan ikke jeg..."-vitser. Det avsluttes –selvsagt – med Saga-klassikeren "skal vi ha sex?". Gamlingen blir behandlet gjennom en kort og ganske god sketsj som sklir over i en ikke like god sang og tilløp til dans. Duppen i programmet rettes opp med en ny absurd sak, en kar som blir utsatt for en umulig spørrekonkurranse på tv. Igjen har de veldig godt tak på den humoren som er litt ute, litt kårni og litt rar.
Mot slutten gjør Lagesen en veldig god imitasjon av teatersjef Arne Nøst som har satt seg selv ettertrykkelig i sentrum i Teaterkonsert Tønes. Nummeret glir fra en grov Aune Sand til imitasjoner av Odd Nordstoga, Admiral P, Stein Torleif Bjella og DeLillos. Lagesen er god han, men rammen rundt imitasjonene er ikke helt hundre prosent. Finalen er en sang om folk som ikke klarer å la være å gi grove pressanger til kollegaene gjennom den hemmelige nissen. En fin slutt på en fin, liten revy.
Det er sjelden menn får skryt for å være korte, men det skal Flisekompaniet ha. Der andre tar med en del reservedeler for å få opp lengden, stopper denne gjengen i tide. Knappe 55 minutter er perfekt. På den tiden har de levert et par litt svake nummer, men når de er gode, er de virkelig gode. Fnisekompaniet har en veldig god nase for det litt bisarre, noe de godt kunne reindyrka enda mer. De har i alle tilfeller blitt et forfriskende innhopp på stavangers revy-scene. Terningkastet er gitt under litt tvil, men de vippes opp av en god håndfull innslag i det absurde hjørnet.
Les også: