"Grease" er, i all sin hårspray— og skinnjakkestaffasje, en søtladen musikal der et par av sangene limer seg i ørene – enten du vil eller ikke. Undertegnede har tilhørt «vil ikke»-kategorien, men kan likevel en håndfull sangtekster på rams, samt forstyrrende mange koringer, bassganger og gitarpartier. Minst en håndfull "Grease"-sanger er så catchy at motstand er omtrent nyttesløst. "Summer Nights","Grease Lightnin'", "We Go Together" og et par til er så smart laget at det nesten er utspekulert. Og elevene på Vågen, som nå spiller musikalen, gjenskaper high school-miljøet på 50-tallet, flørtingen, konfliktene, tøffingen og alt det andre på en god måte.
Her får du store, livlige, flashy fellesnumre, et par gode soloer, masse dansing og et bevis på at det gror godt på musikklinjene. Det er imidlertid én ting som hindrer det i å ta av, og vi griper likegodt tyren ved hornene, før det kommer mer skryt.
Denne forestillingen har ett problem, og det handler ikke om dem som står på scenen. Første akt klokket inn på over en time, noe som er et kvarter for lenge. Det er for mange og for lange partier uten musikk. Den norske teksten er bare halvgod, vitsene litt for slappe og det blir for mye snakk. Disse strekkene, særlig i starten, tapper "Grease" for energi, for framdrift og tempo. Det går for seint, og det burde regien – de ansvarlige voksne – gjort noe med. Dialogen går litt på tomgang, humoren er uforløst og det...går.....for........seint...............framover. Litt pussig også at bakgrunnsbildene bryter så veldig med resten av estetikken, men la gå.
For "Grease" – og elevene på scenen – er virkelig gode når de får sparke fra. Fellesnumrene er energiske, presise, godt koreografert og ytterst få sluntrer unna. Kollektivet er knallbra når de først får noe å jobbe med. Massevokalen sitter veldig godt, bandet spiller flott og danserne får sine øyeblikk i lyset. Et par stykker i T-Birds og Pink Ladies er også finfine humorister.
Denne versjonen av "Grease" har mye folk på scenen og i trappene ganske ofte. Det fungerer godt. Men så er det en gang sånn at noen har hovedrollene og får skinne litt ekstra. Vågen-gjengen er delt opp i to lag, vi fikk se Lag 1, og noen skal vi rose litt ekstra. Først et pluss til Andreas Hansen som leder T-Birds stødig som Danny. Han har en fin tilstedeværelse og virker naturlig i sin rolle. Både jentegjengen og guttegjengen er fin satt sammen.
Men dagens to seksere går til Julie Sæbø Larsen (Sandy) og Malene Hovland Wadel (Betty Rizzo). De to er tidvis fantastiske i sine roller. Larsen får fram uskylden til Sandy på ypperlig vis, i tillegg til at hun stør for kveldens desiderte høydepunkt når hun synger "Høpløst forelska i deg" (Hopelessly Devoted To Yo) så du kjenner smerten langt bak i salen. Hun fikser både dramaet og vokalen glimrende.
Og så til Malene Hovland Wadel (Betty Rizzo), som kunne skremt livskiten ut av meg på lyse dagen. Hun er perfekt motvekt til Sandy og spilles strengt, biskt og med masse autoritet. Wadel synger også knallgodt de få gangene hun er alene.
Løpet av en knapp uke har vi nå sett to skolemusikaler der ambisjonsnivået er høyt, snarveiene få og apparatet rundt er stort. Både på Stavanger Katedralskoles avdeling i Bjergsted og på Vågen er det nok talent til å holde følge med vyene, så sant de får et veltrimma manus å jobbe med. Det viser gjengen på Vågen.
«Grease» har blitt en fargerik, høylytt, svingende musikal som mangler noen saftige innhogg i manuset for å bli virkelig god. Men du verden, når disse elevene først får dra hendene gjennom håret, svinge på skjørtet og synge, da er de virkelig gode.