Alle kjenner fortellingen om gjerrige Scrooge, businessmannen som nekter å kose seg i julen, forakter alle som gjør det, og insisterer på at ømhet og glede er bortkastet tøv. I Ynge Sundvors bearbeiding for Rogaland teater har forretningsmannen skiftet kjønn og flyttet noen hundreår fram i tid, til årene etter Krisen, men hun er like hjerte— og humørløs som før. Som i originalteksten, som har fått liv i utallige underholdningskulturelle fasonger, besøkes den gjerrige av julens ånder som gjør sitt beste for å overbevise henne om at det kyniske, forretningsmessige livssynet ikke har noe for seg - tvert imot, det ødelegger både henne og menneskene hun har rundt seg.
Slik sett er moralen i stykket beholdt. Mer enn det: Skal vi lese programteksten som en introduksjon til oppsetningen, har Sundvors og hans medarbeidere virkelig store ambisjoner denne gang. Her snakkes det om kunnskapsbasert ansvarsetikk i erkjennelse av at våre handlinger får konsekvenser ikke bare for mennesker og miljø nær oss, men også på andre siden av kloden.Oj!
Det er selvsagt fullt mulig å reflektere dypt selv om forestillingen er gjennomsyret av en ironi som langt på vei punkterer ethvert tilløp til alvor. Men vi kan akseptere at det ligger et grunnleggende etisk perspektiv i bunn og la det bli opp til publikum om det får leve videre utenfor og etter to fornøyelige timer i selskap med Dickens og Sundvors persongalleri.
Publikum, enten de vil fordype seg i moralfilosofi eller ikke, får med seg en sprudlende oppsetning full av komedie og musikk. Igjen fylles lydsporet av gamle pop- og rocklåter, et grep som begynner å bli litt slitent, men det funker fordi denne gjengen tar det helt ut. Og igjen er videoprojiseringene viktige, meget godt og effektivt utført. Faktisk funker de bedre enn de fysiske kulissene som snurres så mye at det tidvis blir slitsomt. Ros til video-, lys- og lydteamet!
Enda viktigere er folkene vi møter mellom lyd- og bildeskiftene. Tre av dem stikker seg ut: Fortelleren (Even Stormoen) sitter ved pianoet eller vandrer inn og ut av scenene mens han loser oss gjennom tid, hendelser og sted. Ofte er fortelleren en nødløsning i teater, film og tv, men også dette funker - uten Stormoens guiding ville "A Christmas for Carol" manglet retning og rød tråd.
Av birollene har Ole Christoffer Ertvaag mest å spille på som Carols nevø, og han utnytter det fullt ut. Det er en fest når han er på scenen! Og Carol selv: Nina Ellen Ødegård briljerer. Hun overspiller med eleganse og kontroll, både i kroppsspråk og når hun sperrer bort alle anslag til mykhet og menneskelighet som utfordrer hennes trosbekjennelse som sier at det bare er idioter som vil redde verden. Rundt dem møter vi alle de andre, hennes døde kollega som anger valgene hun tok, den underbetalte sekretæren og hans lutfattige familie - og juleåndene.
En fjerde, forresten: Når Glenn Andre Kaada entrer scenen som glamrocker fra 80-tallet, er vi langt uti den elleville komikken, og det er bare å gi seg over. Det er morsomt utført — og samtidig utfordrende hvis målet er at vi skal ta inn over oss alt det programteksten legger opp til. Denne dobbelheten har ofte Sundvor i sine oppsetninger, og noen ganger er resultatet bare overflatisk. Her har han nok tenkt at Dickens moral er så overtydelig at den må herjes med for at vi skal kunne takle den.La oss si det, og kose oss i moderne, god gammeldags julemoral. For det ender jo godt. Som alltid.
Les mer: