"Hair" er en kul musikal, og den setningen får du ikke servert med letthet av undertegnede. Historien viser både den nydelige easy love-delen av hippietiden, og den sneier innom den dopkoko, grenseløst naive og mørke egodelen av 60-tallet. Men først og fremst inneholder den masse god musikk. Elevene på Stavanger katedralskole får det litt servert når de gir seg i kast med denne, men de skal tross alt bryte ut i sang og dans på kompetent vis.
Det gjør de med glans.
"Hair" starter – selvsagt – med hippiehymnen "Age of Aquarius", en sang Stammen og bandet framfører halvslapt. Sangerne sliter, særlig høyt i registeret, litt fomling og lite pønsj fra bandet. Litt bange anelser kommer, men det skal bli stigning i programmet. Kraftig stigning. Vi skriver det på premierenervene. For når de ført blir varme i trøya, da lukter det svidd.
Musikaler er, for det aller meste, kollektive prestasjoner med noen nødvendige satellitter. I denne oppsetningen trekker vi fram to enkeltprestasjoner som i seg selv er seksere. Amund Harboe, som er rock solid som Claude fra start til slutt, gjør en fantastisk "Jeg har liv" ("I Got Life"), et sang som krever kombinasjonen av kraft og et voldsomt ordgyteri. Den, Mr. Harboe, naglet du. Han representerer også dragningen mellom etablissement og hippier, mellom krav og frihet, lys og plikt på en storveis måte.
Den andre er i motsatt ende, en ballade. Og prisen går til... Maria Bue Kessel (Crissy)! som både er vokalt spot on og legger formidling og nerve i sangen som en proff. Hun har ikke mange minuttene på seg, men øyeblikket av tender, love and care hun leverer kan hun ramme inn og henge på veggen. Suverent.
Men kollektivet, altså. Her er det masse folk på scenen veldig ofte. Det er mye som skal klaffe samtidig, og det gjør det. Dansere som har litt liten plass, men de fikser det. Band som skal fra veksle fra r'n'b og syrepartier til ballader og lydkulisse er gode og svært mange av dem som skal kombinere krevende sang med ørten forflytninger og samhandlinger fikser både óg. Det er et imponerende virvar som for det aller meste låter godt og ser godt ut.
Regissør Rudi Bjørknes Gundersen har humorbakgrunn, og det merkes. Han har tatt vare på komedien i "Hair", noe som ofte gestaltes av Berger (Andreas Gudbrandsen) og Woof (Jakob Særvoll). Også det besøkende streitingekteparet har en fin tvist. Vitsene sitter, og du får le masse gjennom Stammens komitragiske omgang med dop, puling og andre hippiesøyler. De har også et par fiffige regigrep på telefonsamtaler og andre småting som er ambisiøst, men det funker.
Her og der er det noen som har veldig bråhast med å slenge fra seg replikkene. I noen store fellesnumre tar nok sangerne litt lett på dugnaden, og disse mangler litt saft. Når premieren er unnagjort kan sånt gå seg til. Dagens soleklare kaktus går til dem som har funnet det for godt å ta 305 kroner (!) for de dyreste billettene til en skoleforestilling. Kom igjen... Seriøst?
Nu vel, de som setter seg i stolene får i alle tilfeller se en sprudlende, smart og gjennomført musikal. Rollene er klokt besatt, forestillingen får fram styrkene til dem som er med og det som eventuelt ikke har fungert er godt kamuflert. Vi får et par glansnumre, snakk om knullig og dop som vil få foreldre til å si et par ekstra Fader Vår (slik det skal være i "Hair") og en talentfull gjeng som under kyndig ledelse gjør en aldeles finfin "Hair".