Noen ganger treffer teateret og virkeligheten hverandre så presist at det nesten gjør vondt. Lørdag hadde Rogaland teater premiere på barneforestillingen "Robinson", og da jeg to minutter senere satte meg i bilen og skrudde på NRK P1, møtte jeg statsminister Erna Solberg og politikerne Audun Lysbakken og Christian Tybring-Gjedde som snakket om stykket jeg nettopp hadde sett — uten å nevne det med ett eneste ord.
Robinson har alt han trenger. Bortsett fra en venn. Så fant han opp byråkratiet.
Selvsagt diskuterte de ikke en halvtimes forestilling i kafeen utenfor teaterhallen i Kannik, de snakket seg varme om norsk dugnadsånd, flyktningkatastrofen og årsakene til den, om idealisme og naivisme, om enkeltmenneskers ansvar og moral, nasjonale systemer og globale tiltak. Lysbakken og Tybring-Gjedde kranglet om årsakene, om hvem som har skylden, om hvem som egentlig skal bry seg og hva som egentlig hjelper.
Akkurat dette handler "Robinson" om, for stykket er en sammenhengende moralsk pekefinger (selv om idéskaperne og skuespillerne i forhåndsintervjuene forsøker å distansere seg fra ordet "moralsk") til mennesker som bor i overflodsland.
Det hele begynner med en fyr (Thomas Aske Berg) som ligger på en oppblåsbar madrass og soler seg under palmen. Han heter selvsagt Robinson og har alt han trenger, bare ikke en venn. Han er nemlig hele alene på øya, til gjengjeld er han konge. For å få noen å snakke med, har han funnet opp Postkasse Blanca, en hvit postkasse som svarer hver gang han spør. Han har altså skapt byråkratiet.
Så, plutselig, dukker Eva Turista (Katrine Jürger Ims) opp. Hun har flyktet fra krig og karrer seg i land på øya. De to snakker hvert sitt språk og hvert sitt kroppsspråk (men vi forstår alt), og kontakten er famlende, prøvende, og stadig bedre.
Men får hun bli på øya?
Det er opp til byråkratipostkassen. Med mindre kongen, som egentlig kan bestemme, griper inn.
Her er det altså lassevis med politiske og moralske poenger, om innvandring, om fordommer, om vennskap, om demokrati, om kulturforskjeller, om misforståelser, om ansvar.
Men funker det som teater?
Og funker det som teater for små barn?
Ja, det funker greit, selv om noen av premierens minste tilskuere mistet tålmodigheten underveis. En av årsakene kan være at det tar litt for lang tid før Turista kommer til øya — litt mer tempo vil nok gjøre seg. En annen årsak kan være at noe av tematikken blir litt for avansert for de minste.
Men skuespillerne bruker rutinert alle knepene de kan for å holde på ungenes interesse: De snakker med dem, de inviterer dem inn i tankene sine, de overspiller og gjør seg dumme, og de glir inn og ut av det absurde - noe unger ofte elsker. Som når Robinson først snakker med barna for deretter å si at han ikke kan snakke med dem fordi han er alene og de bare er publikum. Voksne kan gjerne kalle det meta, men ungene bryr seg ikke om hva det heter - de bare ler.
Derfor funker det, også for voksne som har tatt budskapet før vi hører første bølgeskvulp. Som barneforestillinger flest, har også denne flere lag. Noe funker for de minste, andre grep er lagt inn for å gi de voksne litt mer å tygge på eller flire av.
Hvordan det ender?
Det skal jeg ikke røpe, og kanskje er det opp til hver enkelt å dikte videre på historien som mest av alt handler om oss.
Det vil mange få anledning til når "Robinson" blir take away-teater og tar palmen og ballongene med seg til barnehager og skoler og hvor nå publikum måtte befinne seg. Men først skal "Robinson" spilles i teaterkafeen torsdager og lørdager noen uker framover.