Men før jeg pirker borti bomskuddet, skal det vanke ros.
Først til skuespillere og musikere som i hurtig tempo og med stor spilleglede framfører 11 sanger om barn som tas av dage fordi de ikke adlød foreldrene. Feite Augustus dør av sult fordi han nekter å spise den ekle suppa til mor. Fredrik bites i hjel av en hund etter å ha plaget katter, fugler og lillesøster. Harriet brenner opp fordi hun tenner en fyrstikk. Konrad fortsetter å sutte på tommelen og blør i hjel etter å ha fått klippet av fingrene. Tre bøllefrø som plager en mann, bankes til døde.
Og så videre. Her er masse å le og flire av, for det makabre er av det slag du lett kan knipse vekk. "Shockheaded Peter" bygger tross alt på tyske Heinrich Hoffmans over 150 år gamle skremselsbok «Der Struwwelpeter» («Busteper»). Tenkemåten virker veldig, veldig fjern.
En fare for musikalen "Shockheaded Peter" er at den har minimalt med handling fra A til Å, men flust med groteske skillingsviser med lik utgang: Straff, død og atter død, alt sammen presentert av seremonimesteren Peter, skremmende og godt spilt av Christian Eriksen.
Heldigvis har regissør Erik Ulfsby, koreograf Belinda Braza, scenograf Arne Nøst og kostymedesigner Ingrid Nylander skapt et oppkomme av spektakulære iscenesettelser over det gjentatte tema. Det er storslagent hvordan Peter kommer inn på scenen ridende på en gedigen sirkuselefant, uten at jeg helt begriper hva dyret har med storyen å gjøre. Det er festlig hvordan Augustus ser kjempetjukk ut, men får lag på lag av jakker og masker revet av, helt til en kvinnelig skuespiller står igjen som et dødt skjelett. Og det er treffende hvordan bøllefrøene er utkledd som pønkere, noe som tilfører forestillingen et av dens få moderne spark, nemlig til mobbing av opprørsk ungdom.
For øvrig løses avstraffelsene på stilisert vis med lattervekkende liksomtarmer, liksomblod og en dose pyroeffekter. Og da jeg brått tenker at nå går det på tomgang med offer nummer 8 – ukonsentrerte Johnny som ramler i elva og blir spist av en fisk – fornyer regissøren uttrykket med å ty til skygge— og silhuettspill. Bra!
Det finnes en handlingstråd som snor seg mellom visene som Espen Hana og hans musikerensemble framfører med stor bravur: Den tragikomiske fortellingen om mannen og kona som så inderlig ønsker seg et barn. Her kommer det særlig til sin rett at regissøren stadig lar menn og kvinner spille motsatt kjønn. Nina Ellen Ødegård, kostymert som faren, og Anders Dale som moren er et herlig skue.
Da storken (!) omsider skjenker dem den nyfødte, har babyen et så monsteraktig utseende at de ikke vil vite av ungen, men sender barnet fra seg. Det løses på snedig vis. Her er koblingen til fortellerfiguren Peter helt avgjørende for å gi en smule dybde til stykkets overflate. Legg merke til sprekkene i hans selvsikkerhet, de få gangene han tar til å gråte sårt.
Så hvorfor føler jeg likevel at oppsetningen bommer rent idémessig? Teatret minner i sin forhåndsomtale om tomme trusler som godt voksne folk husker fra sin barndom. (Det mangler bare at noen minner om den gamle stavangerfrasen "hvis du ikke er snill, havner du på Lindøy".)
Men etter 35 år med barneoppdragelse som har satt ungene i sentrum, og psykologers bekymring om at dagens poder får for lite grensesetting, tråkker ikke "Busteper" på noen ømme tær overhodet.