Tusen års norsk historie på 10 forestillinger? Det er konseptet som ligger i bunn av alt frigruppa Statsteatret holder på med. Nå er de nesten halvveis. "1880 — Amerika - A tilbud you can't refuse" er den femte forestillingen, og den har mye av det samme som har kjennetegnet de tidligere: En mildt sagt uærbødig omgang med historien, en solid porsjon ironisk distanse, en uhøytidelig spilleglede, en slapstickhumor som ofte overtar for handlingen, og en leken tilnærming til sin egen forestiling.
Denne gang dreier det seg om utvandringen til Amerika. Vi følger fire blad Salomonsen i Chicago der de slår seg opp på lutefisk i den protestantiske, norsktalende, lefsespisende gettoen. Selve historien er enkel og byr ikke på noen overraskelser når settingen først er etablert: Faren Samuel (Per Kjerstad) er ihuga nordmann full av frykt og forakt for alt fremmed, hans bror Otto (Cato Skimten Storengen) er en enkel sjel uten ryggrad, og Samuels to sønner velger hver sin vei i møte det amerikanske — Johannes (Gard B. Eidsvold) vil bli en del av samfunnet han omgis av mens Gabriel (Kim Sørensen) blir en voldelig forsvarer av familiens ære.
Var dette alt vi fikk, ville de fem kvarterene i Tou Scene vært ganske kjedelige og forutsigbare. Men her er Statsteatrets styrke: De gir rom for egne påfunn, de slipper gjerne til en scene eller to som strengt tatt ikke hører hjemme, og de lar historien få flere lag. Denne gang gir det seg utslag både i form og tematikk.
Det første først: I stedet for å spille historien fra begynnelse til slutt, dikter de opp en historie om Caroline, den norske pionerreporteren som skal skrive håndboken "Hvordan lykkes i Amerika". Caroline er aldri på scenen, men vi hører stemmen hennes (Silje Salomonsen), ser fotografier av henne på lerretet som sammen med et bord, noen tallerker og et par tørrfisk er eneste rekvisitt, og vi får halve dialoger der Salomonsen-mennene snakker med henne. (Og ingen av tilskuerne blir overrasket når hennes hemmelighet avsløres til slutt.) Dette grepet funker greit fordi det tilfører en tiltrengt distanse til storyen, en distanse som fylles av humor og selvironi.
Tematisk løftes også fortellingen fordi den gir klangbunn til norsk innvandringsdebatt av i dag. Ut av rivaliseringen og fiendebildene som skapes mellom innvandrede nordmenn og ekte amerikanere, vokser en refleksjon rundt ulike kulturer i vårt samfunn. Når Chicago-avisene skriver om nordmenn som kommer og tar jobbene fra folk, isolerer seg, nekter å lære språket, henter landsmenn som jobber for en slikk og ingenting og dyrker sin religion på fundamentalistisk vis, er det som et ekko fra nå og her. Når deres engelsktalende naboer omtaler the Norwegians som "freaks in funny clothes", så, ja, nettopp.
Høydepunktene denne gang er likevel de rent komiske, og der må Cato Skimten Storengen trekkes fram. I rollen som Otto har han mest å spille på og løser oppgaven enten han er ubegripelig rasende, ler så det høres ut som om han gråter, er gummifjes på togtur eller uten kontakt med virkeligheten i sin egen julefeiring (som åpenbart er inspirert av "Grevinnen og Hovmesteren").
Statsteatret er altså kommet til femte kapittel i sin alternative Norgeshistorie. Hele tiden har de levert sprelsk håndverk, selv om kraften i den enkelte historie har variert. Heller ikke "1880" er strålende teater, men jeg tror sjefen Yngve Sundvor og ensemblet har enda mer i seg og gleder meg til fortsettelsen.