Regi/manus: Joakim Guldberg Fugelli. Folkenteatret. Med: Maja Baaserud og Oddvar Kvaal Pedersen. Sted: Grottene i Folken, Løkkeveien 24. Varighet: 50 minutter. Spilles til 18. februar.
Den surrealistiske pandaen er en liten genistrek i et stykke som i utgangspunktet tynges ned av den superabstrakte, intellektuelle tittelen "Frihet og hat". Heldigvis gjør manusforfatter og regissør Joakim Guldberg Fugelli raskt noen visuelle grep for å presentere oss for håndfaste handlinger i et jordnært drama:
Idet den romantiske poplåten av Chris De Burgh, "Lady in Red", lyder fra høyttalerne og en ungpike pynter seg til fest, tror vi at noe hyggelig er på gang. Men hvorfor tar hun ikke telefonen som ringer?
I steder kaster hun aggressivt en liten kosebamse ut gjennom døra. Og vips, der kommer den tilbake i full mannsstørrelse som panda og vil vite hva hun holder på med.
Herlige teaterøyeblikk
Det er et herlig teaterøyeblikk. Oddvar Kvaal Pedersen er ganske komisk som pandaen, ypperlig sminket, utkledd og på sitt naive vis i stand til å få den rødkledde i tale. For skal hun virkelig ta livet av seg, som den triste planen hennes faktisk er, må hun i det minste skrive et avskjedsbrev og begrunne hvorfor, forlanger han.
Det er stilig at Folkenteatret setter opp et stykke som borer inn i de vondeste trekk ved vår tid, dette at unge mennesker så altfor, altfor tidlig blir misantroper som mister lysten til å leve fordi verden er ond og de selv ikke perfekte nok.
Rørende, sårt spill
Manusforfatteren er kommet et godt stykke på vei med å omsette jentas tanker under den nok en gang abstrakte overskriften "fornektelse og isolasjon" til følelser vi kan gjenkjenne. Hennes innvendige kaos antydes med ord som "vil ikke", "blod", "alle" og "telefon" kriblet på post-it-lapper på veggen. Telefonen ringer stadig, men hun nekter å ta den. En potensiell psykose truer gjennom en vond knitrelyd og et sykt, rødt lys. Regigrepet med at hun kliner seg inn med leppestift øker inntrykket av sammenbrudd.
Maja Baaserud leverer et rørende, sårt spill som den suicidale som får hjelp av bamsen/pandaen til å formulere fortvilelsen over alt fra holocaust, atombomben i 2. verdenskrig til dagens trusler om krig mellom en kristen, rik sivilisasjon og en fattig, muslimsk verden. Hennes gråt lyder meget overbevisende før hun resignert tyr til et refreng i en Jan Eggum-låt: "Mor, jeg vil tilbake til ditt myke, mørke leie. Verden er for stor for meg. La meg forsvinne i deg!"
Jeg røper ikke hvordan det går til slutt.
Virker uferdig
Debutanten Guldberg Fugelli har over en treårsperiode bearbeidet stykket inspirert av litterære verk og essaysamlinger av onkelen Per Fugelli. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne den kanskje mest sentrale tanke hos Fugelli: Vern om flokken din. Ta telefonen, som pandaen sier, for der finnes det en stemme som vil gi deg fellesskap, tenker vi. Dyrets viktigste budskap til jenta er at friheten hun hegner så desperat om, i praksis har gjort henne til et dypt ensomt menneskebarn.
Skal jeg komme med noen innvendinger, er det at "Frihet og hat" virker uferdig. Midtveis sendes pandaen litt for lenge på dør og jenta overlates til å rase ut overfor småbamsen. Her skulle jeg så gjerne hørt mer av herlige replikker som da pandaen minner om at mandarin er et språk som en hel milliard mennesker forstår.
Men som et debutarbeid er "Frihet og hat" meget lovende. Her er det bare å stå på og jobbe videre med å utvikle snodige dialoger og overraskende rollefigurer. Da kan selv de tyngste tema bli levendegjort på teaterscenen slik at det griper oss.