Teater er alltid illusjon. Du må godta at det som skjer noen meter foran deg, er noe annet enn det egentlig er. Ellers kan du la være å gå. På Rogaland teaters hovedscene møter den første illusjonen deg i det du setter deg ned i de altfor trange røde stolene: Scenografien er en gråsvart, svensk forstad der blokkene strekker seg endeløst langt bakover — det virker som om de ender et sted under kjelleren til Stavanger museum. Så er det bare et enkelt visuelt triks som lurer oss, og vi oppdager det så snart menneskene kommer på scenen, større enn treetasjers hus.
En fantastisk åpning, altså, en effektfull beskjed om at her er ikke alt hva det ser ut til å være, og at vi må godta. Derfra og ut er merkelige "La den rette komme inn" en liten teatertriumf, selv en anmelder som er langt eldre den definerte målgruppen og (nesten) aldri har likt vampyrforestillinger, blir imponert.
Så hva er det med den svenske romanen som er blitt to filmer og prisbelønt teater i London og New York før det fant veien til lille Rogaland teater? Antakelig har den elegante sjangerblandingen mye å si, denne teksten omtales gjerne som en "sosialrealistisk drama-fantasy-romanse-skrekkfilm-vampyrthriller". Her er altså noe for enhver smak.
Historien om den 12 år gamle og venneløse skilsmissegutten Oscar (Kristian Berg Jåtten) er som en klassisk og svensk oppvektsroman fra det betongrealistiske 70-tallet. Hans mor (Mette Arnstad) ser ham ikke, men bruker ham for å få små bølger av varme inn i sitt eget miserable liv. Og når faren (Anders Dale) dukker opp litt senere, er bildet komplett; en selvopptatt fyr som heller vi ha besøk av drikkekompisen (Svein Solesnes) enn av sin egen sønn som stillferdig og desperat ber om å bli sett.
Mobberne som plager livet av ham, er en duo der den ene (Knut EriK Engemoen) viljeløst og feigt følger den andre (Stian Isaksen), og vi er altså fortsatt i en hverdagsvirkelighet som viser bilder av hvordan mobbingen oppstår og hvor få som faktisk sier stopp — selv om mange kunne gjort det. Så langt er det, selv om det smaker klisjeer lang vei, meget godt utført. Sårbart og brutalt.
Så dukker Eli (Ingrid Rusten) opp, en 200 år gammel vampyr i en 12 år gammel jente kropp. Da blir det hele atskillig mer komplisert, og enda mer fascinerende. Hun bor sammen med en eldre mann (EvenStormoen) som skaffer henne blod ved å ta livet av passende ofre, og dermed er vi også midt inne i en beksvart krimhistorie og morderjakt. På toppen av det hele er det en nær og varm humor som på merkelig vis ikke blir svart og kynisk.
Disse sjangrene blandes, de utfordrer hverandre, og de speiler hverandre på et vis som løfter fram et helstøpt teaterstykke. Fortellingen som utspiller seg på scenen, kan helt sikkert ses som en allegori — her er fullt av muligheter til å lese inn allmennmenneskelige dimensjoner: Vi ser inderlige ønsker om ømhet i alle som beveger seg gjennom Oscars liv, både de som overser ham, de som plager ham, de som fødte ham. Og vi kan kanskje finne mørke erkjennelser i at noens lykkelige liv er avhengige av at andre rammes hardt og brutalt. Her får den enkelte selv følge de tankene de måtte finne mening i.
Men viktigst av alt er at hovedrollene funker, at vi kan tro på voksenskuespillere som agerer 12-åringer. Her er forestillingens aller sterkeste kort: Ingrid Rusten er glimrende i sin beskjedne råskap, underlig og tiltrekkende på samme tid. Like sterk er Kristian Berg Jåtten som med bolleklipp og topplue beveger seg som en liten Tønes over scenen, unnvikende og prøvende, engstelig og selvsikker, lukket og åpen. Jeg blir ikke overrasket om det kommer Hedda-nominasjoner til en av disse to. Når birollene også løses uvanlig godt av opplagte skuespillere, er det bare å gratulere.