Av Martin Crimp. Regissør og oversetter: Torfinn Nag. Med: Ingrid Rusten, Anders Dale, Ragnhild Arnestad Mønnes, Cali Egeland Rodvelt/Sunniva Mjølsnes/Maren Kristina Eskeland. Scenograf/kostyme: Brage Jonassen. Lys: Torill Lund Sævland. Maskør: Jill Tonje Holter. Sted: Intimscenen, Rogaland Teater. Varighet: 1 time 20 minutter uten pause.
Det starter så gjenkjennelig: Ektefellene Kate og Chris treffes etter endt arbeidsdag og snakker forbi hverandre. Hun forteller om et møte med en ukjent mann tidligere på dagen, han sutrer over at inngangskortet på jobben ikke funket.
Vi som lytter i salen, hører alt det uutalte mellom setningene, godt hjulpet av avslørende kroppsspråk og mimikk hos to dyktige hovedrolleinnehavere, Ingrid Rusten og Anders Dale.
Om tobarnsforeldrene elsket hverandre en gang, er de nå der i livet at den seksuelle tiltrekningen drar i andre retninger. Hun virker i overkant fascinert av mannen hun dumpet bort i, han virker lite troverdig der han bagatelliserer sin kontakt med en Jeanette på jobben.
Men intet sies uttrykkelig. Den britiske dramatikeren Martin Crimp og regissør Torfinn Nag vil ha oss til å dikte med og fylle inn. Det fungerer lenge utmerket.
Kanskje har ikke Kate og Chris erkjent at lengsel og begjær styrer dem fra hverandre. Men scenene dem imellom oser av gjensidig mistanke. Den manglende evnen til å snakke åpent og ærlig minner om krisen mellom ektefeller i "Turist" av Ruben Östlund som nå går på kino.
For hvorfor er Chris så aggressiv da Kate senere drar på konferanse til Lisboa med den ukjente mannen som viser seg å være en forfatter hun beundrer? Eller hvorfor blir Kate så sint da Chris spør: Vil du at jeg skal kysse deg? Ingen kvinne liker et slikt spørsmål, svarer hun, menn skal ikke spørre først, de skal bare kysse. Flott regi på den ulykksalige nestenkyssescenen.
Men Crimp vrir snart scenene i forvirrende og skremmende retning som krever mer av vår fortolkningsevne. Hør: Nabodamen Jenny, flott tolket av Ragnhild Arnestad Mønnes, får ikke sove fordi ektefellen er sendt ut i en brutal krig. Hun forstyrres av barna til Kate og Chris som leker og skriker i hagen. Men nå har ungene plutselig låst seg inne. Fungerer ikke kjernefamilien så godt som foreldrene vil ha det til?
Datteren, på premieren fint spilt av Maren Kristina Eskeland, framfører et spooky dikt, men pappa Chris er ute av stand til å snakke med henne om hvorfor kåpelommen hennes full av blod. Han er i stedet aggressiv mot barnet fordi han er nervøs for hva Kate har opplevd i Lisboa. Mannen Kate har truffet, er Mohammed som har sittet i fengsel og blitt torturert, men har kvittet seg med sin datter for å få jobbe i fred som forfatter.
Av alt dette må tilskueren pusle et helt bilde under tittelen "Byen". Det er her min ambivalens pipler fram under siste monolog, lest opp fra Kates dagbok. For meg spriker det for mye når byen dels står for det urbane livet som stykkets personer føler seg fremmedgjort i, dels blir en metafor for det levende mangfoldet som Kate vet finnes inni henne, men ikke når fram til. Når Crimp dertil legger inn motivet med forfatteren som snylter nådeløst på livet, blir dette en brikke for mye.
Men bevares, det er flott at teatret gir oss tanke— og følelsesmessige utfordringer. Gå og legg ditt eget puslespill!