Først og fremst er det imponerende at en eneste mann uten andre hjelpemidler enn mikrofon og litt drikkevarer, klarer å holde på oppmerksomheten til et fullsatt Folken i fredagsform i halvannen time. Spesielt den siste halvtimen, når det begynner å skorte litt på både manus og konsentrasjon. Antakelig skyldes det at mannen er så lett å like. Han er åpenbart engasjert i en hel del sosiale og politiske problemstillinger, oppgitt over et utall variasjoner av dumme folk, og har en del veldig folkelige sider som det er lett å relatere seg til. Men akkurat disse elementene kan også bli svakheter, fordi han noen ganger blir så forbanna på urettferdighet og politisk idioti at indignasjonen skygger for humoren. Han innser det heldigvis selv.
— Sorry, det ble mer hat enn humor, kommenterer han etter en tirade mot målstyringen i skolen. Det må man jo bare gi ham rett i.
Sørås er mer humoristisk arbeidshest enn verbal virtuos, og redder seg ofte inn med slagferdighet og timing, som når han lett brydd ikke lenger kan ignorere den høylydte publikummeren som brøler et eller annet som ingen forstår. Eller de mange gangene mot slutten, når han tilsynelatende har glemt hvilket resonnement han skulle i gang med, og redder seg over på noe annet, et lite sekund før den pinlige stillheten inntreffer. I sine beste øyeblikk er han sykt løyen. Som når han med varme i stemmen snakker om skjønnheten ved hevn, eksemplifisert i sjimpansen Julius som kaster ting han finner der solen aldri skinner på alle de dumme sørlendingene som står og glor på ham.
Politisk ukorrekt kan ofte være morsomt. Å gå langt over streken for all anstendighet kan være veldig morsomt. Men det er samtidig et sjansespill. Når pedofilivitsen ikke treffer, når de livaktige beskrivelsene av smertefull og absurd porno treffer bakken med et klask, når de mange upassende situasjonene som inneholder kjønnsliv der det aldri burde ha vært bare får oss til å le av høflighet og fordi vi skjems litt, da begynner minuspoengene å tikke inn. Du skal være uvanlig god for å komme unna med å være så drøy som Sørås. Han klarer det dessverre bare nesten. Litt for ofte blir det bare plumpt og halvpinlig.
Heldigvis var det meste av fredagens show på Folken på et annet og mye mer interessant nivå. Det skal noe til å ikke humre når Sørås sammenligner Med Israel for fred med "Med Behring Breivik for raseharmoni", svenskeknugen med Joffrey i "Game of Thrones" og uttrykker sin beundring for Assads evne til ikke å bry seg om kritikk. Det er ikke grensesprengende, han slår inn en og annen åpen dør rett som det er, men samtidig er det en klar styrke at han finner så mye stort og smått å irritere seg over. Sørås klarer å holde på oppmerksomheten, han frambringer latteren vel så ofte som det litt høflige smilet, men han hadde vært enda bedre hvis han hadde kuttet bort en tredel av showet. Kanskje med hovedvekt på den siste.