God Dag

Dag Schreiner er en erfaren og god fagmann. Han kjenner spillereglene, fallgruvene og suksesskriteriene inn og ut. Hans femte enmannsshow er godt, uten å tippe over i det virkelig knallgode. Denne revyen har noen ganske tydelige styrker og noen ditto problemer. Det gode dominerer, men ikke nok til å etterlate seg et helstøpt inntrykk. La oss starte med det virkelig gode. Schreiner på sitt beste klarer å dra en god idé ut i det smått absurde, litt over stokk og stein. Et eksempel:

Inn på scenen kommer Broder Daniel, Madagaskar-misjonæren vi har sett mange parodier på og varianter av. Schreiners vri er å lage musikalen «Les Misjonables», inspirert av «en annen kjent mosikal: Annie». God idé, og når Lion King-åpningen runger er det starten på revyens kanskje beste nummer. Her kommer sangen om de spedalske på den naturlige melodien «Tusen bitar» og en anekdote om en innfødt som sliter med å se Jesos onner vannet onner dåbingen. Et tvers igjennom kjempegodt nummer med god musikk, en stram tekst, nye og gode vitser og et energisk tempo.

Gamle vitser

De påfølgende to numrene er eksempler på at alt ikke sitter like godt.

Språket er neste tema, og der bør det være mye å ta av. Schreiner snakker om at unge folk sier sjylling og sjino. Tema leder til den gamle vitsen om skjedekollisjoner, og det blir for enkelt. Fortsettelsen mangler også litt. I et av svært mange nostalgitunge innslag kommer en lang seanse med Beatles vs. Stones. Schreiners poeng er at Beatles går litt rundt den amorøse grøten mens Stones går rett på sak. Så synger han mange, mange eksempler på dette, og oppfordrer til å synge med. Problemet her er at Schreiner ikke klarer å gjøre ideen sin om til humor. Det ender i en for lang allsangavdeling – og ikke noe mer. Trivelig nok, men litt for mange av ideene i denne revyen klarer ikke ta steget ut i blomstrende humor. De stopper litt før. Reidar Johnsen – bror til Reidar «Mr. Blues» Larsen havner samme sted. Ideen er god, se hvor forskjellig bluesen kan være, med tre påfølgende prikklike blues-sanger. Sketsjen mangler det siste for å bli virkelig god.

Major Kåre Kloss, HMS-ansvarlig i militæret, er likedan. Han er opphengt i manglende rekkverk på slagmarken, for varm kaffe i strid og andre ting som gjør krig direkte farlig. God idé, men Pål Mangor Kvammens tekst er fornøyelig nok, men ikke helt forløst. Det er et par sånne.

Schreiner byr på mange sanger og mye nostalgi, slik han har hatt for vane. Han synger godt, og særlig hyllesten til Viking-legenden Olav Nilsen er flott.

Hel¤#% så stiligt!

På nest siste nummer runger latteren allerede under omkledningen. Bøgvall Kai trenger bare møte opp for å få folk til å riste. Denne gangen har han også møje løye å fortella. Mor har kastet ham ut, i en alder av 57 år, mens mor sjøl får bo hjemma i en alder av 87. Bøgvall har drevet slektsgransking og funnet ut at han er i slekt med mor’si. Det skal ikke så mye til for å gjøre Bøgvall morsom, men selv lettvekteren fra varmen skal ha en god tekst for å lykkes. En annen som treffer godt, og som vil glede mange, er «Vegsjefens bekjennelser», der øverstkommanderende for veibyggingen snakker ut om sin rundkjøring— og tunellavhengighet. Godt tenkt, godt gjort.

Schreiner lykkes ganske godt, sånn på jabnå. Nostalgien vil treffe mange, sangene likeså. Vi har nok sett en enda skarpere utgave ved tidligere anledninger, men Dag Schreiner vil nok glede sine mange, mange fans også denne gangen.