"Lille Eyolf". Av Henrik Ibsen. Regi: Lisa Charlotte Baudouin Lia. Med: Lars Funderud Johannessen, Marianne Holter, Helga Guren, Svein Solenes, Gretelill Tangen, Ingrid Rusten, Emma Lola Ihle. Dramaturg: Michael Evans. Scenograf/kostyme: Marte Ekhougen. Lys: Børe Noer Borrevik. Maskør: Jill Tonje Holter. Varighet: 2 timer med pause. Sted: Teaterhallen, Rogaland Teater.
Nylig røpet en mor i et intervju hvordan hun like etter fødselen skammet seg over å ha fått et barn med Downs syndrom. Heldigvis klarte hun og mannen å vende følelsen til glede og stolthet over datteren.
Det klarer ikke foreldrene i Ibsens stykke før det er for seint. Alfred, pappa til Eyolf, har i lang tid forsøkt å lære opp sønnen for å kompensere for skadene etter et fall da han var liten. For Rita er det så ille å være Eyolfs mor at hun regelrett angrer at hun fødte ham. Hun synes barnet står i veien for et lidenskapelig forhold til ektemannen.
Hadde stykket vært skrevet i dag, vil nok Ibsen lagt til at sønnen også hindrer moren i hennes arbeidskarriere.
Lars von Trier-assosiasjon
Det er idet Ibsen skrur tommeskruen enda hardere til og avslører hvem som er skyld i guttens funksjonshemming at det synes åpenbart at danske Lars von Trier kan ha lest "Lille Eyolf". I den vanvittig vakre åpningen i hans film "Antikrist" lar han et ektepar bli så oppslukt av hverandre i et intenst samleie at de glemmer å passe på barnet sitt. Det krabber opp i et vindu, faller ut og dør. Deretter følger et ekstremt opprivende sorgarbeid.
Hos Ibsen dør barnet først mange år senere. Men i stykkets nåtid innrømmer Rita og Alfred at sønnen falt og fikk varige mén akkurat da de elsket som hetest.
Samvittighetsgnag
Dette er altså ikke et drama om sorg alene, men om samvittigheten som gnager og gnager, til forveksling lik rottene som Rottejomfruen tilbyr å lokke ut på fjorden for å drukne. Rogaland Teater skal ha ros for å sette opp et skuespill som borer på så dypt vann.
Instruktør Lisa Charlotte Baudouin Lie lykkes langt på vei å få fram fortvilelsen hos ekteparet og deres to gjester, Asta og ingeniør Borgheim.
Hun får Marianne Holter, Lars Funderud Johannessen, Helga Guren og Svein Solenes til å framføre dialogene på en liketil måte slik at kraften i Ibsens nådeløse tekst får virke på oss. Det viderefører den naturlige replikkføringen som teaterets friske ensemble har gjort seg bemerket med på senere år. Veldig bra, bortsett fra at skuespillerne ofte snakker så lavt at det er vrient å høre.
Irrasjonelle krefter
Instruktøren har valgt å gestalte irrasjonelle krefter i skikkelser på scenen. Men grepet forvirrer ofte mer enn det gir ny innsikt. For hvorfor framstilles Eyolf av en jente med sløyfe i håret, bærende på en dukke, betyr det at foreldrene har feminisert sønnens oppdragelse? Kunne han ikke være gutten med krykken som forgjeves drømmer om å bli soldat?
At varulven, som Rottejomfruen er om natten, fysisk dukker opp og slåss med de voksne, tydeliggjør at dette handler om uforståelige krefter i oss. Men hvorfor setter varulven seg til å klimpre på en minigitar i etterkant? Det blir et intetsigende påfunn.
At Eyolf så går omkring som døden med en lekekrokodille på armen, styrker den dystre stemningen. Men at den sørgende Rita etter pause framtrer som den gråhårede Rottejomfruen (Gretelill Tangen), parallelt med Marianne Holter, tar irriterende nok oppmerksomhet fra dialogen mens man grubler på hva det skal bety.
Delvis vellykket
Scenografien er bare delvis vellykket. Hvorfor må skuespillerne streve med å hoppe opp og ned fra tre museumsmonteraktige scenebilder til det tomme golvet foran?
Best av de tre er den grønne skogen som blir uhyggelig når døden kommer, men også minner om at Alfred har giftet seg til "gull og grønne skoger". Det fungerer også fint at Rita dynger på med kosedyr etter Eyolfs død, men hvorfor det skjer ved en lavvo, er gåtefullt.
Den store trøsten
Men alt i alt er det fascinerende og sterkt å følge Ibsens skikkelser i Teaterhallen, spent ut som de er mellom lidenskapelig kjærlighetslengsel og lyst til å ta ansvar gjennom en meningsfull livsoppgave. Den store, store trøsten er det Ibsen kaller Forvandlingens lov, at det er mulig å kjempe seg ut av ensomhet og sorg for å oppnå glede, forsoning og nytt fellesskap.