"Peer". Regi/skuespill: Malin Landa, Maria Drangeid, Lars Ueland Norås og Magnus Rostad. Manus: Knut Nærum fritt etter Ibsens "Peer Gynt". Lys/lyd/teknikk: Magnus Østrem Nesse. Sted: Tou Scene. Lengde: 70 minutter. Spilles: Ut uka.
I 2007 viste Tou Scene en dekonstruert splatterversjon av Ibsens "Et dukkehjem" laget av rabulistene Vegard Vinge og Ida Müller. Det var fælt og flott gjort, men vanvittig grovt.
Når nå den nye friteatergruppa Vrangforestilling debuterer med Knut Nærums modernisering av "Peer Gynt", kunne man frykte at alt blir tøys og tull for å tekkes de som knapt kjenner stykket fra før. Men "Peer" populariserer virkelig essensen av vårt mest berømte nasjonaldrama.
Herlig metaplan
Tull og tøys er det flust av. Et herlig, lattervekkende metaplan bryter stadig inn, som da Knappestøperen blir til en bonde (Magnus Rostad) som vil stryke Peer fra manuset og resirkulere ham fordi han aldri har vært seg selv. Eller da Solveig (Malin Landa) roper irritert: — Hvis alt jeg skal gjøre i dette stykket, er å vente, gidder jeg ikke mer. Jeg leser heller en bok," hvorpå hun tar "Et dukkehjem" fra hylla og går.
Enhver kjenner av Ibsen aner at den lesningen kan gi Solveig noen Nora-griller i hodet.
Alvorlig kjerne
Men parallelt med den festlige humoren tar "Peer" nennsomt vare Ibsens alvorlige kjerne. Manusforfatter Nærum er jo slett ikke bare ordspillenes og de kjappe replikkenes mester. Han har finlest originalen, vraket atskillige scener, ja visst, men skåret inn til det vesentlige beinet. Den røde tråden blir Peers lyst til å bli konge og keiser av gullet og hans formidable evne til å stikke av fra situasjoner som er krevende, og fra mennesker som står ham nær.
Den nye teatergruppa Vrangforestilling har laget sin vri av Nærums tolkning fra 2009. Nå er det selvfølgelig litt vrient å bedømme hva som er deres påfunn.
Imponerende spill
Poenget er at de fire skuespillere imponerer med sitt spill, både når de agerer livlig midt i fiksjonen og når de bikker over i metaplanet og tyr til komiske fakter og et ironiserende stivt spill. Lars Ueland Norås er super i rollen som Peer. Han har en vidunderlig kjapphet i mimikk, replikkføring og fysisk utfoldelse som overbeviser til fulle. Magnus Rostad, Malin Landa og Maria Drangeid leverer flotte, ofte urkomiske innfall i mange roller som de løper inn og ut av i høyt tempo.
Det er en fryd å sitte blant 60 publikummere under Tou Scenes loftsbjelker og oppleve et vell av lekre detaljer. To rep spent mellom søylene gir Peer et himmelrom til å framstille bukkerittet for Mor Åse, men også å svinge seg i gullkittel og sjeiketørkle nede i Egypt. Kostymene er enkle, men effektfulle – trollenes haler er oppvaskkoster!
Variert musikkbruk
Musikken veksler kjapt mellom Griegs melodier som akkompagnement over høyttalerne og moderne poplåter framført med snodige sangtekster av ensemblet. En klassisk sangerinnes vakre framføring av "Solveigs sang" får en høyst ironisk virkning da Landa synger superfalskt med. Men Grieg kjøres på full guffe i den rørende scenen der Mor Åse dør.
Gratulerer, Vrangforestilling. Dere vil vi gjerne se mer til!