Skal vi sortere litt først, slik at vi får en slags orden i galskapen? Ja, la oss gjøre det:
1. Kjernen i det vi opplever på hovedscenen på Rogaland Teater, er en gammeldags farse. Et par dukker opp i et hus de tror et tomt, eierne vender hjem til det de tror er et tomt hus, og ja, dere skjønner. Her er det folk inn og folk ut av dører, folk inn og folk ut av misforståelser og forviklinger, kaos og passe morsomt. Knapt nok.
2. Men stykket er fra 1982, og da var det ingen intelligente mennesker med en viss kunstnerisk stolthet som laget sånt vås. Derfor laget Michael Frayn en parodi. Det er fortsatt dører som åpnes og smelles og folk som ramler inn og ut, men forestillingen herjer med seg selv, og det hele blir ganske mye morsommere.
3: Det er nemlig ikke denne forestillingen vi sitter og ser på, vi ser på det talentløse teaterensemblet som øver inn dette stykket. Dermed får vi både den teite farsen og skuespillernes forsøk på å lære seg idiotien. Dørene fyker opp og igjen uten at de skjønner helt hvorfor, buksene ramler fortsatt ned på anklene fordi det står i manus, romansene er like håpløse — men vi får alt det andre i tillegg: Skuespillere som er så nervøse at de holder på å kaste opp, rivalinner som kjemper om sine helter, regissøren som drømmer om neste stykke - Shakespeare! - og kaoset er dobbelt og moroa trippel.
4. Så blir det enda verre. Altså bedre. Vi får samme forestilling etter en måneds turne, sett bakfra. Vi kjenner jo stykket nå, og får se alt som skjer bak kulissene, når skuespillerne ikke er på scenen, før teppe løftes og i øyeblikkene de har pause fra scenen. Det blir ikke mindre dørslamring og intrigant romantikk, men enda morsommere.
5. Når vi så, til sist, får være med på absolutt siste forestilling, blir det hele komplett. Stykket rives helt fra hverandre, skuespillerne hater hverandre så intenst at de gjør alt de kan for å ødelegge det hele mens de fortsatt snubler i bukser og smeller i dører og serverer blødmene som begynte allerede i programheftet. Bra! Like morsomt som jeg husker det fra Norgespremieren ved samme teater i 1983. ## Strålende utført
Altså: Dette er komikk på høyt nivå. Det er strålende utført, selv om enkelte monologer fortsatt er litt stive, og noen entreer og exiter ikke er perfekt timet ennå. Når dette sitter enda bedre enn i gårsdagens premiere, har Rogaland Teater levert komikk som garantert vil høste gapskratt fra teaterfolket.
Scenografien er på ingen måte banebrytende. I første akt ser vi en lett møblert stue, i andre får vi scenerommet bak kulissene. Enkelt og effektivt. Instruksjonen er også akkurat sånn den skal være, uten eksperimenter. Skuespillerne jobber tett sammen, særlig når de jobber mot hverandre, og drar i land en skikkelig lagseier.
Her er Lars Funderud Johannessen som stresset regissør, og Anders Dale som hjernedød don juan sammen med sin alltid velmenende Helga Guren. Ingrid Rusten og Øystein Martinsen er det overspillende paret som tror de er alene i det etter hvert overbefolkede huset, mens Penda Faal og Ole Christoffer Ertvaag fyller smårollene sine godt. Svein Solenes er fuktig skuespiller og tørr innbruddstyv, og Nina Ellen Ødegård er den sterkeste av dem alle som spyferdig skuespiller og husholdersken i huset der kaoset rår.
Effektivt er også måten skuespillerne går inn ut av dialektene sine: De snakker teaterøstlandsk i "rollene" sine, og egen dialekt når de spiller skuespillerne.