Dette, sammen med en komisk synkronisering av bevegelser, hyppig bruk av talekor, ordlek, svisj— og svusj-lyder, pakker Tom Waits-musikalen "The Black Rider" inn i en sprø tegneserieverden. Det kler den merksnodige storyen godt: Skogvokteren vil ikke at datteren hans skal gifte seg med kontoristen Willhelm som ikke kan skyte, men heller den unge jegeren Robert. Kan en mystisk fremmed som har kjørt seg vill i skogen – Peg Leg the devil – hjelpe Willhelm til å bli en akseptabel brudgom?
Best utbytte av forestillingen får man ved ikke å tenke, bare å la seg fornøye av Almes absurde teater- og musikklek.
Det er ikke alltid lett å få med seg tekstene i de tøffe, rå låtene til Tom Waits (de får man lese i programmet etterpå), men for øvrig framføres sangene godt. Spesielt må nevnes Helga Guren (datteren), Hugo Mikal Skår (Willhelm) og Kristian Berg Jåtten (rivalen Robert) som synger flott i et bredt register, fra det heftig rocka til de myke balladene. Når Skår dertil utfolder seg i en stilig koreografert hiphop-scene, er det bare å gi applaus.
Jeg har kritisert den tidvise manien med videofilming på norske teaterscener, men her fungerer det riktig bra, både som live sending og i opptak på veggen bak. Særlig flott er Guren til hest i en ekte, videofilmet skog, en skog som illuderes fint av en opphengt trestamme over scenen.
Fordreining av videobildene i psykedelisk retning peker mot at den opprinnelige musikalen (fra 1990) fungerte som en advarsel mot rusmisbruk. Kjæresten til Waits var kokainavhengig og kalte det et "ondt, ondt stoff – det beste argumentet for ideen om en djevel fordi det åpner døra til de verste delene av menneskets ånd og sinn."
Også på Hovedscenen lar Peg Leg the devil det snø hyppig med kokainpulver. Men instruktør Alme har i sin bearbeidelse bestemt seg for "å skape forvirring og usikkerhet omkring Djevelens eksistens", ifølge programmet.
I selve stykket er han langt mer eksplisitt og lar Peg leg slå fast at det ikke finnes noen djevel fordi mennesket ikke trenger noen å skylde på.
Det argumentet kan man lett nikke ja til. Verre er det når dette kommer i forlengelse av en monolog om at "begrepet godt og ondt er bare en konstruksjon i sinnet ditt". Slik reduserer Alme mennesket til dyr og natur som utelukkende styres av instinkt.
Men skal kunst fungere i vestlig tradisjon, trengs kontrasten mellom det gode og det onde, håp om redning og fortvilelse over fordømmelse. Skjønnheten blir kjedelig uten udyret. Frodos kamp for å ødelegge ringen blir overflødig hvis ikke den onde Sauron er ute etter verdensmakt. Vi ville tapt en sterk Al Pacino-prestasjon om han ikke hadde spilt John Milton, djevelen selv i "Djevelens advokat".
Selveste Shakespeare bygget hele sitt dramatiske univers på at figurene kjemper på scenen i spennet mellom fryd og galskap, oppe og nede, himmel og helvete.
Men i Almes "radikale politiske prosjekt" hiver han djevelpakten i søpla og tar livet av djevelen. Dermed fyker dramaturgisk potens og moralsk spenning samme veien.
"The Black Rider" er flott å se og høre på, men ender som innvendig tomt og tamt.