Folk lurer på sånt, i alle fall er de villige til å spørre om det for underholdningens skyld. Konseptet Trond-Viggo Torgersen og Bjarte Tjøstheim kom til Stavangeren med er både idiotsikkert og risikabelt. De to på scenen tar imot spørsmål som de svarer på. Ferdig. Underholdningsverdien bestemmes i utgangspunktet av kvaliteten på spørsmålene og svarene, og alt er improvisert. Riski, men Torgersen og Tjøstheim har stålkontroll. Duoen er perfekt for et løst på-sparket-konsept med stor publikumsdeltakelse.
Veldig mye ligger i tonen og disse tos de lune vesen. En lege og en prestesønn som er enormt gode balansekunstnere. De vet å flørte med grensene, men aldri trå over. Første spørsmål denne kvelden er "hvorfor liker katter mus?", og man trenger ikke ha vært på mange humoristtilstelninger for å skjønne hvor svaret bærer hen. Måten doktoren og hans assistent svarer på viser veldig godt hvorfor dette fungerer så utmerket. Trond-Viggo tar underlivsaspektet i spørsmålet ut i sømmelige antydninger, en slags munter vals rundt grøten. Litt grovt, men fint sagt. Tjøstheim smetter inn med noen finurlige tilleggsopplysninger, og begge vet akkurat hvor grensen går i et tidligere bedehus på en tidlig lørdagskveld. Får vi svar på hvorfor katter liker mus? Nei, men det er heller ikke poenget. Målet er å si noe festlig som vagt kan relateres til tema, spinne på assosiasjoner, forteller anekdoter og slippe til en og annen punchline. Den kombinasjonen klarer de helt strålende.
Torgersen og Tjøstheim har også en svært god tone med publikum. Et par mikrofoner sendes rundt i salen til dem som har spørsmål, og alle får et par spørsmål tilbake. Humoristene tar seg til å finne ut litt om folk, og det viser seg at det er usedvanlig mange gynekologer og psykiatriske sykepleiere i salen. I området gynekologi og psykiatri ligger det som kjent mye godt stoff for humorister. Tada! Sju-åtte gode ting å vitse om bare der. Tonen de har med spørsmålsstillerne er helt fenomenal. Mild, munter og litt småfrekk når de ser at muligheten byr seg.
Tidligere denne uken, på andre Humorfestival-arrangementer, har vi sett hvordan publikum kvier seg for å gi selv de uskyldigste opplysninger til en frekk og freidig komiker. Med disse to er det annerledes. Trond-Viggo ville vi alle hatt som fastlege, og Bjarte Tjøstheim kunne vi hatt med litt vaniljeis til, som erstatning for en lun eplekake. I dette konseptet betyr dette alt, særlig når de to klarer å være bitte litt småfarlige noen ganger. Kveldens friskeste øyeblikk er når pasient Tjøstheim spør doktor Torgersen om det er sant at det mannlige forplantningsorgan grovt sett kan deles i to kategorier: De med beskjedent utgangspunkt, men stort vekstpotensial, og de med mer solid grunn-nivå, men noe mindre økningsmulighet? Tjøstheim var langt mer direkte i sine ordvalg enn min gjenfortelling, og Torgersen svarte medisinhumoristisk at jo, sånn er det.
Da en god time var passert begynte de å gå litt på tomgang, noe de nok forsto selv, og dermed satte de opp tempoet, og avsluttet i tide, noe som også er en kunst.