Urpremiere på "Teaterkonsert Beethoven". Regissør: Nikolaj Cederholm. Musikalske arrangementer: Peter og Jens Hellemann. Sangtekster: Neill Cardinal Furio. Scenograf: Maja Lund Ziska. Kostyme: Anja Vang Kragh. Koreograf: Anja Gaardbo. Med: Bjørn Fjæstad, Sigurd Sele, Mareike Wang, Erik Røe, Svein Solenes, Madeleine Haaland. Musikere leder av Svein Ragnar Myklebust. Rogaland Teater, hovedscenen. Varighet: 2 timer 15 minutter.
L
Det er lett forståelig. Sangerne i hovedrollene er eminente og behersker det store sjangerspennet som brødrene Peter og Jens Hellemann så drevent har skapt ut av Beethovens musikalske temaer og Neill Cardinals Furios tekster.
Her blir "Til Elise" forvandlet til frekk sexflørt mellom Beethoven og pianisten Josephine Brunsvik som han var så håpløst forelsket i. "Måneskinnssonaten" er en mørk rockballade sendt fra Winnie til Nelson Mandela, mens andre låter låner fra jazzen eller folkrockstilen. Musikerne under kapellmester Svein Ragnar Myklebust spiller som var de besatt, forestillingen igjennom. Bra.Særskilt medrivende er numrene med pappa Charles (Svein Solenes) og hans datter Annie Darwin, på premieren framført av unge Madeleine Haaland. Hun er regelrett imponerende.
Skryt også til scenograf, kostymedesigner og alle i Rogaland teaters team som har skap et visuelt overflødighetshorn, bestående av fantasirike og bisarre kostymer. De minner om galskapen i fjorårets Mozart-konsert.
I den forestillingen var strømmende vann en visuell tråd. Nå lokker scenograf Maja Lund Ziska skuespillerne til stadig å svinge seg i tau. Darwins datter sendes sågar ut over publikum i salen.Virkningen av tauheisingen varierer fra det lattervekkende absurde (pianisten Josephine står på Beethovens hode og stikker tærne i munnen på ham) til det rent akrobatiske (den nesten blinde maleren Turner balanserer på en kost holdt av Darwin) eller det rent situasjonskomiske (Darwin henger i Mandelas bur fordi han ramler ned fra en stige).
Å rives med (publikums applaus var stigende begeistret) hører til Cederholms kriterier for å lykkes med en teateroppsetning, ifølge et aftenbladintervju med ham lørdag.
Men han vil også at vi skal røres emosjonelt . Da forventer jeg langt mer enn å begeistres over det musikalske og visuelle.
Regissørens uttalte ambisjon er å vise oss fire helter – Beethoven, Darwin, Turner og Mandela – som alle stiger ned i sitt livs mørke før de langt om lenge gjenfinner frihet og glede.Men vi kommer knapt under huden og får kjenne på heltenes kvaler. Fire storheter ender i overflatebehandling. Beethoven reduseres til en illsint, uoppdragen gubbe. Turner raser rundt med malerkosten. Mandela henges opp i et bur for å minne om de mange fengselsårene.
Sangene de fire synger, får oss ikke på innsiden. Tekstene er på engelsk, noe som gjør dem vanskeligere å oppfatte. At de er trykt i programheftet holder ikke – det er i teatermørket vi skal røres.
Blant de få scenene som beveget meg, er Darwins forsøk på å hente sin datter tilbake fra dødsriket – her er endelig teaterscener som tar sorgen på alvor. Hvorfor får vi ikke mer av dette?
I stedet virker regissøren redd for at vi skal kjede oss hvis det blir for alvorlig. Dermed lar han det musikalsk fengende og det visuelt akrobatiske overskygge sorgen og lidelsen, til tross for at kostymene i 2. akt er sorte som i sinnets mørkeste tunnel.
Dessverre blir konklusjonen: Senk forventningene til at dette er teater som borer dypt. Da kan man – uten min skuffelse – glede seg over en ellevill konsert.