Men det er fullt mulig å forstå forfatterens spissformulering om at en mange timer lang forestilling kan føre til at man kjeder seg over å høre om andres lidelse.
For ja, når han spenner opp et lerret fra Vietnam-krigen på 1960-tallet til krig og etnisk rensing i Bosnia og Rwanda i 1994, fra krigene i Tsjetsjenia til krigen i Irak på 2000-tallet, ser vi den ufyselige repetisjonen av voldelige handlinger som lemlester og utsletter uskyldige individer. For å beskytte oss må vi tidvis skape en mental avstand.
Menneskets evne til å distansere seg fra ondskapens gjentakelser illustreres av en gruppe journalister på et hotellrom i det sønderskutte Sarajevo. De vet godt at hjemmeredaksjonen allerede er lei av konflikten.
Men ironien over medienes flakkende blikk på verdens lidelse utgjør bare litt av det dramaet som regissør Torkil Sandsund har skapt av Harstads opprinnelig 600 sider lange manus."Osv." er blitt et helstøpt og rystende familiedrama der vi blir kjent med skjebnene til vietnamveteranen Joseph Zimmer, hans kone Kay og de voksne barna Alan og Nola.
Styrken i en fem timer lang forestilling er at det blir mulig å grundig brette ut det eksistensielle kaos som Zimmer-familien trer inn i da pappa Joseph plutselig, 20 år etter Vietnam-krigens slutt, forlater kona og blir uteligger i en av Washingtons parker.
Hva river og sliter så forferdelig i ham? Og hvorfor skjer flukten til parken like etter at datteren Nola får sin verden ødelagt av blind vold på en t-bane i Londons undergrunn?
Harstads stykke fungerer gradvis som en kraftfull sannhetskommisjon. Nok en krigsveteran samt mamma Kay blir katalysatorer som nøster fram forskrekkelige hendelser og handlinger fra fortiden. Meget bra.
En felle regissør og skuespillere kan gå i når fryktelige handlinger skal formidles, er å rope og skrike. Det skjer av og til mellom mor (Tone Danielsen) og datter (Heidi Goldman), men ikke mer enn at det blir svært gripende. Nolas historie på t-banen er virkelig til å grine av.
Vel så ofte lar Sandsund skuespillerne framføre de vondeste detaljer på en dempet måte, noe Rolf Kristian Larsen, Vidar Sandem, Per Christian Ellefsen og Per Frisch blir glitrende eksempler på, enten de forteller om uhyrligheter i Rwanda i 1994 eller om møter med vietnamesere i 1967.En annen felle er å overdrive bruken av projiserte filmkutt på veggen bak. Heldigvis framtrer strømmen av dokumentarklipp fra krigene som så uskarpe at de blir et virkningsfullt bakteppe som ikke tar all oppmerksomhet fra de sentrale skikkelsene. Lyddesignen er dessuten lekker.
Så går jeg gjennomrystet ut av salen, sorgtung over at Johan Harstad (født 1979) er så undergangsstemt i sitt verdensbilde. Men i "Osv." fristes han aldri til å gi oss en lettvint, lykkelig slutt, selv ikke da vi trodde at familien Zimmer gjenvant en slags balanse og fant en strime av håp.
Men godt teater, det er det blitt.