Fryden fra havet

Intimscenen åpner igjen med et av Ibsens fortettede dramaer. Her er så mye skjebnetungt patos at det nesten kunne blitt en såpeopera. Hør bare: Doktor Wangel bor sammen med sine to (nesten) voksne døtre og sin nye, mye yngre, hustru Ellida. Hun sliter med depresjon, legen tror det hjelper å invitere hennes ungdomskjæreste på besøk, men denne misforstår alt og tror Wangel vil gifte bort sin eldste datter. Midt i forviklingene vandrer en drømmende skulptør som vet å ordne seg, og over alt svever Ellidas aldri glemte kjærlighet til en mystisk sjømann som kanskje er død.

TV3-serie?

Wow, dette høres virkelig ut som et lettvint kaosdrama i TV3s nest beste sendetid, men det er altså Henrik Ibsen. Derfor er det verken en farse eller utgangspunkt for en evigvarende tv-serie. Jo, evig er det kanskje. For Ibsens mesterverk er at han tar tak i temaer og psykologi som lever på tvers av tid og sted, moter og språk.

Det har den regissør Tatu Hämäläinen forstått, og han gyver løs på vår ikoniske nasjonalsymbol med befriende respektløshet. Nei, det ble også feil. Antakelig har han så dyp respekt for Ibsens tekst at han ikke vil kle den ut i tekkelige antrekk fra dannede 1880-tallshjem i utkantnorge, han vil ikke forstyrre oss med alle detaljene fra Ibsens detaljerte sceneangivelser, og han vil slett ikke at personene på scenen skal levere sine «replikker» på tillært, teatralsk vis.

Forfriskende, ny

Resultatet er en forfriskende ny Ibsen i et nakent, hvitt rom. Seks skuespillere er kledd i helt vanlige 2013-klær, og de snakker sammen. De sender ikke utenatlærte setninger til hverandre, de snakker. Noen ganger i munnen på hverandre, de ler og de fniser og de snakker to og to eller alle seks, noen ganger snakker flere av dem samtidig slik at publikum må velge hvem vi vil følge.

Dette er et dristig grep, for det flytter den store Ibsen så nær at han nesten blir dagligdags. Vanlig. Udramatisk.

Nettopp der ligger selvsagt genistreken: Ibsen er dagligdags, det er jo våre historier han viser oss, og dramaet ligger akkurat i det nære, det gjenkjennelige, det som treffer oss i magen — enten den rister i latter eller klumper seg i ubehag.

Ka e' greiå?

Latteren er der ofte, særlig i første del. «Ka e' greiå?» spør Ellida tidlig i stykket, når resten av familien ønsker overlærer Arnholm velkommen etter mange år borte. Ibsen? «Ka e' greiå?»? Ja, og det funker fantastisk bra. Og sånn fortsetter det, jordnært, komisk, betagende, urovekkende. Dette er en av de mest lekne Ibsen-forestillingene jeg har sett, og også en av de som oppleves som mest tro mot teksten.

Strålende spill

Det skyldes ikke bare regissøren, skuespillerne er strålende. Alle seks er på scenen hele tiden, og alle seks doserer helt riktig; ikke for mye, ikke for lite. Cato Skimten Storengen gjør sin kanskje beste rolle på Rogaland Teater som den først godtroende, deretter kanskje sviktede doktor Wangel (slutten er åpnere her enn hos Ibsen selv). Nina Ellen Ødegård er intenst til stede som hustruen Ellida, Lars Funderud-Johannessen er fin som den godt voksne ungkarslæreren, Helga Guren er sterk som litt fornærmet og innesluttet stedatter, Ingrid Røsten likeså som hennes yngre søster. Til sist: Glenn-Andre Kaada gjør kunstneren til en fantastisk komediefigur som naturligvis også er en tragisk skikkelse.

Så alt er perfekt? Nei, det skal godt gjøres. I første del har jeg nesten ingenting å utsette. Her er nerven og nærheten til stede hele tiden, ikke minst i de ganske mange, og overraskende lange tause partiene. Her er også humoren tydeligst. Men etter pause blir det litt for mye mas med tang&tare-kulissene som skal opp og ned og opp. Her er også et par scener for langdryge. Men det er småting, Rogaland Teater har nemlig gitt oss en oppsiktsvekkende frisk Ibsen-forestilling.