Gjett hvem han er?
Vi skjønner det selvsagt helt fra starten av, og det gjør egentlig også fabrikkeier Biedermann. Men han nekter å se sannheten i øynene og skyver det ubehagelige bort med et "vi kan da ikke gå rundt og være redd hele tiden!". På vei til sin egen undergang hjelper han selv til med å trekke lunter, flytte bensinfat og skaffe til veie fyrstikker.
Dette er altså en mørk komedie, og en allegori. Her vil forfatter Max Frisch si noe ved å si noe annet. Han er en av Sveits' store etterkrigsforfattere, særlig opptatt av menneskets valg og moralske ansvar. I overført betydning handler altså "brannstifterne" om menneskets manglende evne til å handle ut fra fornuft og nødvendighet. Stykket er ofte tolket som en resignert analyse av den tyske veien inn i nazismen. Med velvilje kan vi kanskje se den som en kommentar til dagens miljødebatt. I så fall, ettersom premieren er like før det norske stortingsvalget, er det fristende å si at teksten støtter Miljøpartiet de grønne. Kjernen i stykket, at mennesket frykter forandring mer enn katastrofen, kunne i alle fall vært hentet fra deres tenkning.
Men det er like lett å se dette som et Fremskrittsparti-stykke, som kollega Jan Zahl antydet overfor Peer Perez Øian før premieren. Allegorier er nemlig skumle greier, for du kan selv legge akkurat hva du vil inn i dem. Og det mest nærliggende her er å se de fremmede som kommer inn og overtar hus og hjem og deretter ødelegger kultur og harmoni som nettopp det; fremmede som kommer inn og..., ja det sier seg selv.
Kanskje blir det poenget for billig. Men stykket er også ganske fullt av billige poenger. Den svarte humoren er ikke beisk nok til å rive og slite i oss, latteren setter seg ikke fast i halsen, og ubehaget blir aldri en klump i magen. I stedet får vi en 75 minutters transportetappe mot konklusjonen vi så allerede da vi leste forhåndsomtalene i avisene, eller i programmet før vi gikk inn og satte oss. Det er allegoriens største problem, hvis den ikke gir troverdighet og intensitet på alle plan — det konkrete og det overførte - mister det kraft.
Som teater er det likevel flere elegante grep og fine prestasjoner her. Scenografien er enkel, et rom som bare består av trapper. Ofte går skuespillerne opp når de skal ned i kjelleren eller ned når de skal opp til loftet. Det snur alt på hodet og skaper den forvirringen som hører hjemme her. Å la skuespillerne ønske oss velkommen i døren, funker også godt. Og trioen Sally Nilsson, Mette Arnstad og Roar Kjølv Jenssen er artige som et klossete talekor kombinert med vaktmannskap og brannkorps. Det samme er stiliserte møter og avskjeder mellom herr og fru Biedermann (Ole Christoffer Ertvaag og Ragnhild Arnestad Mønnes) som dansetrinn i valsetakt på vei inn i infernoet.
Det stiligste er likevel dialogene mellom Biedermann brannstifterne (Øystein Martinsen og Anders Dale). Med en blanding av smiger og påtatt offerrolle klarer de husløse å skape seg rom i rikingens hjem. Det funker, det er verbalt morsomt, og det gjør at vi trekker på smilebåndet. Men vi skratter aldri.