Det er herlig å følge Kristian Berg Jåtten, Hanne Vasshus, Ellen Andreassen, Thomas Aske Berg og Thomas Alf Larsen der de fyker rundt i sirkusmanesjen og levendegjør, for ikke å si livliggjør et antall klassiske eventyrfigurer.
En elegant svartkledd Hanne Vasshus former Snøhvits særdeles forfengelige stemor. Ellen Andreassen blir en komisk konge i kraft av hun er liten av vekst, men desto hardere kompenserer med en mange-meter-lang hermelinskåpe for å oppnå respekt. Høyvokste Thomas Aske Berg har en fornøyelig evne til å sprelle med hengslete lemmer, hva enten han agerer selvopptatt svenskeprins eller dvergen "Småtten". Thomas Alf Larsen mestrer å spille sjenert, noe stykkets narr får sin del av.
Og sist, men ikke minst, Kristian Berg Jåtten i rollen som Snøhvit har en fantastisk evne til å kaste på parykken, himle med øynene, svinge på skjørtene og utbryte "Pappua!" eller "jeg er prinsessua" på en merksnodig feminin og jålete måte.
De fem skuespillerne storkoser seg med ablegøyene i et manus skapt i samspill med regissør Vegar Hoel. Forestillingen fylles med futt og fart i et stort antall uttrykksformer. Aktørene bedriver heftig fysisk utfoldelse med mange stilige regigrep og byr også på sang med innslag av rap, hiphop, soul og ballade.
Selvfølgelig forstår ikke de minste alt, men det gjør som kjent ingen verdens ting. Her er masse å le av for publikummere i alle aldre, ikke minst et vanvittig langt og lydforsterket promp – det morsomste jeg har sett og hørt noensinne – milevidt fra det flaue påfunn dette som regel er!
Her er også rikelig med ordspill, som når responsen på festprompen lyder "her var det mye fising, men du er jo på feisbook". Eller stedronningen som roper på den beste jegeren til å ta livet av Snøhvit. Den som melder seg, er "Jegermeister".
Blir det da bare fjas og tull slik at den gamle eventyrtradisjonen koker fullstendig bort i lått og løye mens Snøhvit desperat gjør statusendringer i fjesboka?
Nei, ikke helt. Vi gjenkjenner detaljer som at stedronningen sender et giftig eple for å drepe Snøhvit, og at prinsen på den hvite hest må vekke den sovende prinsessen med et kyss.
Og likevel – den kreative gjengen morer oss med å lage sin egen avslutningsvri. Jeg sier ikke mer. Det får holde å antyde at en sjenert narr kan være et bedre valg enn en prompende svenskeprins.