Gårsdagen markerte nok en milepæl i Konserthusets korte historie: Et samarbeid med Den norske opera & ballett om en full scenisk operaoppsetting. Valget av La Traviata var betimelig. Det er i år 200 år siden Verdi ble født og La Traviata hører til hans mest kjente og populære operaer. Den er også en av de aller beste.
Og la det være sagt med en gang: Det ble en stor forestilling fra ende til annen. Scenografien var enkel, stram, men effektiv. Lyssettingen var vakker og effektfull. La Traviata er en av de få operaene som har tekst som foregår i nåtiden (Alexandre Dumas’ Kameliadamen), men måtte ved premieren i Venezia av moralske grunner legges til fortiden. Det er det ingen grunn til i dag, men det er heller ingen grunn til å omgjøre La Traviata til radikalt regiteater. Det slapp vi torsdag. Oppsetningen passet godt til den realisme og sosiale kritikk som ligger i operaen.
Korene, eller tutti (alle) som Verdi skriver, hadde styrke og de rette tempi og var jevnt over presise i innsatsene. Og SSO viste at det også kan være et fremragende operaorkester. Rune Bergmann sto for en god synkroni mellom orkester og scene. I denne Verdi-oppførelsen kunne vi med god samvittighet, som en slags katarsis, leve med i det sentimentale og lidenskapelige, i kjærligheten, smerten, sykdommen og døden.
La Traviata stiller høye krav til de tre hovedpersonene, både vokalt og skuespillermessig. Hansveen som Violetta, midtpunktet i operaen, imponerte stort. I første akt opptrådte hun som koloratursanger og viste at det i dette verket alltid er grunner for virtuositet. Og i tredje akt åpenbarte hun seg som lyrisk sopran. Det er litt av en spennvidde! Hun var dessuten en fremragende skuespiller. Hun forble midtpunktet.
Christensen som Alfredo hadde den lyse, lette tenor som skal til i dette verket. Når han etter den elegant fremførte og fengende parisiske ballettmusikk i begynnelsen – med kokette damer og jålete spradebasser – bryter inn med sin kjærlighetserklæring, tror vi på den. Men Christensens gester var ikke så overbevisende som Violettas og Germonts. Han så for mye stakkarslig ut.
Duetten i annen akt mellom Violetta og Germont, der Violetta gir avkall på sin kjærlighet for Germont, er selve kjernen i operaen. Her sto Hansveen og Søbergs prektige baryton usedvanlig godt til hverandre og omfavnelsen mellom dem sto til troende. Innlevelse er her musikkens kjennetegn. Den registrerer hovedpersonenes skiftende følelser. Hos Violetta så og hørte vi en forvandling fra vare til edelt menneske, fra seksualobjekt til en som elsker av ren kjærlighet. Når Violatta faller død om er det ingenting sentimentalt ved det: Bare 16 takter som ender i dyster dess-moll.