Mye har tydeligvis skremt publikum bort fra Den nationale scene torsdag kveld ettersom teatersalen bare var halvfull. Annet kan man kanskje ikke vente når festspillprogrammet skilter med at det skal spilles i over fem timer på engelsk, uten teksting.
Øyen har fått oppmerksomhet fordi han mikser personlige erfaringer med oppdiktet stoff. Igjen har han alliert seg med Andrew Wale, britisk skuespiller, regissør og dramatiker slik som i forestillingen "America – visions of love" fra 2009. Bestillingen de to nå skulle oppfylle, kom fra Ingrid Lorentzen, sjef for Nasjonalballetten: Lag noe med utgangspunkt i den greske myten om Orfeus og Eurydike, han som fikk beskjed om ikke å se seg tilbake da han skulle hente henne ut av dødsriket.
Enhver som har prøvd seg på skapende arbeid, vet hvilket mentalt slit det er. Således må manusforfatterne Alan/Andrew gjerne i et metaplan synliggjøre hvordan de fant ideene til stykket.
Problemet er bare at de tynger ned første akt med en serie scener fra New York der de blant andre møtte en Lisa Reynolds som hadde mistet sin far. De tenker at hun kan fungere som en vår tids Orfeus som leter etter den døde Eurydike.
Redningen i 1. akts søvndyssende 1 time og 50 minutter ble orkesteret på galleriet bak. Under Bjørnar Habbestads dyktige ledelse ble det framført musikk av Jørgen Knudsen, i et spenn mellom klassisk kammermusikk og myk jazz.
I første pause ble omsider programfolderen til forestillingen tilgjengelig. Her påpeker tidligere teatersjef Tom Remlov at Alan og Andrew benytter seg av "avsporingen som metode, som både eksistensielt og dramaturgisk prinsipp".
For meg ble stykket et offer for avsporingene. Det gamle uttrykket "kill your darlings" burde med hell vært hentet fram. Anmelderen fra nettavisen Scenekunst forsvant i første pause. Var hun like skuffet som meg?
Kruttsterk kaffe hjalp på motivasjonen til å se resten. Og til tross for at ensemblet også i 2. akt dynger på med metakommentarer, skjer det brått en radikal forandring. Endelig framstilles fiktive skikkelser som griper tak. Den absolutt sterkeste historien er om Elliot som drar til Japan og forelsker seg i Hasaki. Barnet som unnfanges, får navnet Jason. Hans og morens videre skjebne rører.
Nå kommer også de norske og britiske skuespillernes ferdigheter til sin rett. Og ikke minst får danseren Daniel Proietto vist hvilken eminent kunstner han er der han danser i kimono, sminket som den vakre, etter hvert dypt nedbrutte Hasaki.
Orkesteret akkompagnerer igjen glitrende.
Shakespeare lærte oss at vil du si noe dypsindig til publikum, sørg også for komiske partier.
Alan/Andrew tenker tydeligvis at har vi holdt ut til 3. akt, må vi få le. Følgelig blir scenen der Orfeus spiller på lyre og danser rundt den døde Eurydike mer lattervekkende enn sorgtung.Også Psychopomp, sjeleføreren som leder Lisa og Jason ned i dødsriket på jakt etter en avdød far og mor, skildres med komiske detaljer. Og da Lisa til slutt møter filosofen Wittgenstein i Hades, blir det nye løyer.
Spørsmålet er likevel om de muntre avsporingene skygger for filosofens tankevekkende setning: "Betydningen av at din far døde er noe annet enn grunnen til at han døde". Heldigvis rundes det av med en dypt alvorlig scene om Jason som får en slags tilgivelse for en tabbe han gjorde i jobben som hjertekirurg.
Da slutten er nådd etter 5,5 time, er jeg ikke i tvil om at Alan/Andrew og deres ensemble er meget talentfulle. Men diamanter må slipes, skal de virkelig skinne. Det gjelder også for den som vil lage nyskapende festspillteater.