Vi forstår det idet vi går ned trappene til Kjellerteatret og inn i det mørke rommet der stolradene står på flatt golv. Scenen, altså golvet foran oss, er fylt av et piano, et gammelt radiokabinett, et skap, en kontrabass og en stumtjener med tre capser - samt en liten parykk og en gammeldags skøytelue som roper tidlig 60-tall til alle som vet hva 60-tallet var. OK, dette er altså en mimretur til Nostalgistan, en cabaret - eller en teaterlek som Tofinn Nag selv har valgt å kalle det - som henter fram opplevelser og observasjoner mange kan kjenne seg igjen i.
Ganske riktig: Så snart Torfinn Nag, som har holdt deg gående i ulike teatersammenhenger i flere tiår, er i gang, starter reisen. Det begynner med hans egen barndom, som mange i salen satt og humret til i lun gjenkjennelse, hele tiden illustrert med gamle bilder fra fotoalbumet hans.
Her er hans liv Dermed er anslaget ganske likt andre "her er mitt-liv"-forestillinger, for eksempel Sally Nilssons "Mitt liv som Sally" som gjorde suksess på Stavangeren for ikke lenge siden. Men snart forlater Torfinn Nag dette sporet; der Sally hadde en rød tråd, hennes eget liv, klipper Nag den røde tråden i småbiter. For inn kommer vemodige eller humoristiske viser, akkompagnert av Arne Hovda, en og annen tekst som ikke har med Nags eget liv å gjøre, og anekdoter fra teaterlivet - selvopplevd, men også hentet fra den store katalogen av sanne og mindre sanne historier fra livet på og bak scenen. I sum er det en fornøyelig affære. I en drøy time sitter vi og småler oss gjennom Nags egne opplevelser, hans observasjoner, og tekstene han velger å framføre - enten det er en Ajax-epistel, et Gunnar Roalkvam-dikt eller hans egne tekster.
Ujevnt Ikke alt fungerer like godt, det gjør det sjelden i forestillinger som settes sammen av mange små biter, og noen ganger responderer publikum best på innslag som kan falle døde til jorden dagen etter. Og det er ganske langt fra en melankolsk vise om Tanta Ada som satt i undergangen og solgte lodd for Varmestuens Venner (her ser dere at dette virkelig er gamledager i rosa lys) til teatersportinnslaget som spontant får tittelen "Døden i komlegrydå" fra en ivrig publikummer (la oss kalle henne Sally).
Men Nag behersker spennet, først og fremst fordi han er en altmuligmann - en fyr som trives i ulike sjangre, i ulike roller, med ulke uttrykk. Så i all hovedsak har Nag, Hovda og regissør Espen Hana lykkes med sin kompott av musikk og humor, egenskapt og lånt, alvor og skjemt.
Verdens eneste grytelogg-solist? Aller best er det når Nag byr på seg selv og kombinerer sine egne erfaringer med lun observasjonsevne. Hans beretninger fra idrettskarrieren er treffsikre og et ypperlig åpningsnummer. Men det overgås av hans ubetalelige anekdoter fra livet i Tjensvoll skolekorps der dirigenten en dag sa "Du er god å spille kornett, Torfinn, vil du spille bekken?". Sånn gikk det, og dermed fikk vi forestillingens kanskje morsomste innslag - Torfinn Nag spiller grytelokk-solo på konsentrert og fortvilet vis.
Derfra hoppet vi mellom barndommens forelskelser til hmm-er og ja-er fra stolene i salen til en ganske vennlig monolog om tilskuerne til Jesu oppstandelse, tilbake til selvironiske historier om tv-serier han har vært med i, og videre til episoder fra tiden han var kranfører på Skjenkestuen.
Det er springende, og litt ujevnt, særlig teateranekdotene mot slutten virker litt tilfeldig rasket sammen. Men det gjør ingenting. For vi forlater Kjellerteatret i godt humør. Og mer kan vi slett ikke forlange av Nags trivelige teaterlek.