Journalisten Oliver Truc bor i Stockholm og skriver for Le Monde. Han er dypt fascinert av samene, og har levert en bredt og godt anlagt roman fra Sameland.
Les flere bokanmeldelser her.
I mørke og iskalde Kautokeino blir en flere hundre år gammel samisk tromme stjålet. Like etterpå finner politiet reindriftsamen Mattis drept, med ørene kuttet av.
Klemet Nango og Nina Nansen er reinpoliti, Finnmarksviddas svar på Texas Rangers. Klemet er en samisk politimann nær pensjonsalder, mens den unge blondinen Nina kommer fra "Stavanger–området". Begge er overbevist om at det er en sammenheng mellom trommen og mordet. Men en av deres egne i politiet saboterer etterforskningen.
Her er det mange gode figurer. Den mytiske ursamen Aslak lever på gamlemåten, uten snøskuter og utenfor samfunnet. Hovedskurken er en fransk geolog, som mener han er verdens midtpunkt, og forgriper seg på småjentene. Handlingen er lagt til et eksotisk miljø beskrevet på en god og medrivende måte. En kan lære mye om samisk kultur og levemåte, joiking, sjamanisme, reindrift og samekniver. Det hele er tøft gjennomført.
Likevel blir det for mange strekk uten spenning. Truc kunne forenklet litt, ikke prøvd å få med alt. Siden han følger både politi og skurker så tett, blir det nesten ingenting igjen for leseren å lure på. Men slutten er meget sterk.
Bokanmeldere skriver ofte på rutine at romanen er godt oversatt. Tittelen virker merkelig. "Le dernier lapon" skulle bety noe sånt som "Den siste same" i følge Google translate. Da er det rart å kalle den "Førti dager uten skygge", for handlingen foregår akkurat når de 40 dagene – mørketiden – er over. Siden jeg ikke kan fransk, aner jeg ikke om forfatteren virkelig mente å skrive at "blodet frøs til is i årene"? Men denne er bra: "Klemet og Nina holdt pusten, som et ungt par som ventet på dommen fra en lege under den første ultralydundersøkelsen."