Vel, han setter unge på henne, men det er ikke hovedpoenget her. Henry Bronken valgte å tegne en dagbok fra oppholdet. Og jada, befruktelsen er inkludert. Akkurat den er skildret på surrealistisk vis, kanskje for å spare kona og oss.
Resten av boka forsøker han å holde på et mer realistisk, løpende plan, der tegningene av trærne endrer seg etter at kona påpeker at de liker grantær, ikke furu som det skulle ha vært. Men jeg tviler sterkt på at det finnmarkske reinpolitiet er reinsdyr.
Realismen glipper enda mer når Bronkens seriefigurer Deppedust og Lykketorsk dukker opp. De blir rammet av samisk ganding etter å ha tyvlånt et reinsdyr, og dermed skapes det liv i en fortelling som ellers er preget av at det skjer lite. Og når det først hender noe, gjelder det reiser vi ikke får være med på. Handlingen holdes i Karasjok, ikke det livligste stedet vår herre skapte.
Det siste som skjer, er at sluket på badet må renses og at en hund etterlyses. Hva som så foregår den siste uka før oppholdet avsluttes og paret flytter tilbake til Oslo, husker ikke engang Bronken.
Mangelen på action skaper rom for lesbart tankespinn i Bronkens hode, men dagbok-grepet skaper ikke de store høydepunktene. Bortsett fra besvangringen, da.