Geir Gulliksen har en egen måte å skrive og å være i offentligheten på: tydelig og forsiktig på samme tid. Hans roller er mange: redaktør i Oktober forlag, deltaker i offentlige samtaler og forfatter av dikt, essay, skuespill og romaner. Dette gjør ham til en av de viktigste litteraturarbeiderne i vår samtid. Romanene viser oss at han også er en av de dyktigste forfatterne vi har, ingen skriver så varsomt om relasjoner som Geir Gulliksen. I "Tjuendedagen", "Forenkling", "Bøyde knær" og "Historie om et ekteskap" er forsøket stadig det samme: å utforske ulike sider ved samlivet.
"Historie om et ekteskap" er historien om hvordan ekteskapet mellom Jon og Timmy faller sammen. Romanen åpner med at han ber henne fortelle om ekteskapet deres. Hun svarer at hun ikke har det klart nok for seg til å gjøre det, og derfor blir han nødt til å forsøke å forklare det selv. Jon forteller historien om hvordan forholdet smuldrer opp i det kona blir alvorlig forelsket i en annen. De trodde de kunne overleve alt, de hadde tatt høyde for at man kan bli forelsket i andre. Men kanskje var det det som felte dem, overbevisningen om at deres ekteskap var bedre enn andre parforhold.
Det tilsynelatende perfekte paret faller altså i stykker, og slik tar boka opp en vanskelig forutsetning for alle kjærlighetsforhold: man må tro på den tosomheten man er inne i, samtidig som man vet at svært mange ekteskap ryker. Romanen blir sterk blant annet fordi paret er så fint, deres forhold ser så bra ut fra utsiden. De kan tilsynelatende snakke om alt, de trives i jobbene sine, de elsker hverandre. Hvis ikke de to kan klare å holde sammen, hvem kan egentlig klare det da? Hos Gulliksen finnes ingen enkle svar på nettopp dette, og det er denne undersøkende, spørrende tonen som gjør romanene til Gulliksen så nærgående. Leseren ser at paret er et velfungerende par, og man ser – og forstår – at det likevel ikke går.
Romanens tittel, "Historie om et ekteskap", antyder at det finnes flere historier i det historie står i ubestemt form. Og fortellerstemmen i denne romanen er et fiffig grep. Vi får fremført denne personlige tragedien gjennom Jons øyne. Han er på mange måter offeret her, men han forteller det slik han tror at hun opplevde det. I begynnelsen kan man la seg forføre av hans måte å være kjæreste på, fordi han er en som forsøker å virkelig SE henne. Men forsøket har også en klaustrofobisk dimensjon: han vil forstå alt ved henne, han vil ha innsikt i alt hun tenker og føler. Prosjektet er dømt til å mislykkes.
Allerede fra første side vet vi hvordan romanen ender, vi forstår at de skal gå fra hverandre og at Jon vil vite hva som skjedde. Drivkraften er altså ikke spenningen i hva som skjer, men hvordan. Denne form for utforsking hvor intensiteten i romanen ligger i hvordan tragedien skjedde snarere enn om den skjedde, kler Gulliksens språk godt. Her blir de små nyansene av endring analysert. Når ble Jon nummer to, hvordan kunne hun finne på å gå, og hvor upålitelig forteller er egentlig Jon?
Slik utfordrer Gulliksen ideen om fullstendig åpenhet i et parforhold. Spørsmålet om hvor godt man egentlig kan kjenne noen, og hvor mye åpenhet en skal kreve – og ønske – i tosomheten, blir løftet frem. Etter endt lesning har denne leseren bare lyst til å diskutere dette paret spesielt og parforholdets utfordringer generelt med andre lesere. Mer kan en ikke be om fra en roman: at den får leseren til å reflektere over eget liv. Med "Historie om et ekteskap" har Geir Gulliksen fått det til igjen.