Det er noe visst kokett knyttet til en dansk dikter, skuespiller og musiker som elsker å ikle seg stadig nye kunstnermasker ved å opptre under raskt skiftende artistnavn. Forfatteren Claus Beck-Nielsen (f. 1963, debut 1997) har bl.a. stått fram under begrepet Das Beckwerk, før han ga ut «Den endeløse sommeren» under forfatternavnet Madame Nielsen – en lett kulørt roman, sikkert oversatt til norsk og med hovedhandlingen lagt til «den hvite gården» på Fyn.
Mens det verbale mantraet «den endeløse sommeren» forplanter seg gjennom denne buktende, flytende, kronglete, endeløse herregårdsteksten, full av digresjoner, innfall og utfall, ofte uten punktumer og med klang av klassikere som Marcel Proust, Virginia Woolf, William Faulkner og James Joyce, behandles temaer som tid, identitet, kjærlighet og død med suveren språklig kontroll.
Fortelleren viser seg å være den eldre, kvinnelige utgaven av «Den unge gutten, som kanskje er en jente, men ennå ikke vet det», han eller hun som nevnes allerede i romanens åpningssetning, og som siden blir «den spinkle, å, så følsomme gutten» som lenge etterpå minnes den tapte tid sammen med andre, eldre som unge.
Den viktigste karakteren er Ditte, den blendende lyse og aristokratiske moren, ryttersken med grasiøse lemmer og elfenbensfarget hår, hun som studerer, skiller seg og skaffer seg en langt yngre portugisisk billedkunstner som elsker og siden ektemann. Sammen med henne opplever den 16-årige datteren og to små brødre, den sarte fortelleren, den billedvakre Lars og morens portugisiske gjester «den endeløse sommeren», bortenfor tida og verdens ståk, før grotesk aidsdød og begravelse forvandler idyllen til et «rekviem».
Spesielt fengslet blir jeg ikke av den triviallitterære dramatikken som utspiller seg. Ekteskap som falmer og oppløses, driftene som overtar, familieøkonomien som lider, sjelelig uro, kunstens evige kraft – her er det lite nytt under sola.
Men den avanserte syntaksen imponerer og vitner om et eksepsjonelt språklig gehør.